Nvidia-sjef Jensen Huang avdramatiserer Californias formuesskatt mens milliardærer splittes

Huang: «Det er greit»

Nvidia-sjef Jensen Huang, som anslås å ha en formue på rundt 200 milliarder dollar, ble nylig spurt om Californias forslag om formuesskatt som har skapt sterk motstand blant enkelte milliardærer. Huang avviste dramatikken og svarte at «det er greit», og la til at han aldri hadde tenkt på det.

Huang skiller seg dermed ut i en periode der flere svært velstående profiler har reagert kraftig på forsøk fra demokratisk styrte delstater og storbyer på å øke skattebyrden for de rikeste. Huang beskrev skatt som en måte å gi tilbake på, og spøkte med at pengene gjerne kunne brukes til å reparere et bestemt hull i asfalten på Route 101.

Milliardærer i front mot nye skatter

Motstanden mot Californias skatteforslag har mobilisert betydelige ressurser. Silicon Valley-profiler som Sergey Brin og Peter Thiel bruker ifølge omtalen millioner på å bekjempe forslaget.

Andre har også gått hardt ut. Finansmannen Ken Griffin karakteriserte det som «skammelig» da ordfører Zohran Mamdani brukte Griffins penthouse på Manhattan som bakteppe i en video der Mamdani foreslo en pied-à-terre-skatt (en skatt rettet mot luksuriøse sekundærboliger). Steven Roth, toppsjef i eiendomsselskapet Vornado, sammenlignet på sin side krav om å skattlegge de rike med et rasistisk skjellsord.

Samtidig finnes det en tydelig motpol: enkelte milliardærer som ber sine likemenn om å akseptere økte skatter. Tom Steyer har gjort høyere skatt for personer som ham selv til en del av sin guvernørkampanje i California, med budskapet: «Jeg er milliardæren som vil skattlegge andre milliardærer.»

Politisk og generasjonelt skille

Uenigheten viser at milliardærer ikke opptrer som én samlet gruppe, og peker på både politiske og generasjonelle skillelinjer. Den speiler også ulike syn på statens rolle.

Noen eldre milliardærer, som Warren Buffett og Bill Gates, har i lang tid støttet høyere skatt for de aller rikeste og omtalt det som et spørsmål om samfunnsansvar. Mange yngre, mer libertariansk orienterte teknologigründere er mer skeptiske til myndighetenes evne til å løse problemer og mener de selv kan forvalte midlene mer effektivt.

Historiker Kimberly Phillips-Fein ved Columbia University, som forsker på kapitalismens historie og New York, sier at velstående personer gjennom amerikansk historie ofte har opplevd politiske tiltak som personlige angrep, men at situasjonen nå oppleves annerledes. Hun mener Griffin, Roth og andre ser skatten som et symbol på politisk antagonisme mot rike, og at de ønsker at deres bidrag skal bli anerkjent og respektert. Å skattlegge de rikeste kan derfor oppleves som en personlig fornærmelse som setter spørsmålstegn ved deres moralske verdi.

Formue vs. inntekt: Hvem skattes faktisk?

Samtidig vil formuesskatt eller skatter på luksuriøse sekundærboliger ikke i seg selv innebære en grunnleggende omlegging av USAs skattesystem på toppen. I praksis rammer systemet ofte arbeidstakere med høy lønn – som ikke nødvendigvis er de samme som har størst formuer.

Ifølge en gjennomgang fra ProPublica økte formuen til de 25 rikeste milliardærene med 401 milliarder dollar i perioden 2014–2018, mens de betalte en føderal inntektsskattesats på kun 3,4%.

Progressive delstater som Washington, Massachusetts og nå California forsøker å øke skattene for de aller rikeste for å dempe inntektsulikhet og redusere konsentrasjonen av økonomisk og politisk makt. Men for enkeltstater innebærer det en risiko: de rike kan flytte, eller etablere virksomhet, i delstater med lavere skatt.

Praktiske utfordringer og mulig motreaksjon

Formuesskatter har dessuten vist seg krevende å administrere. Verdsettelse av eiendeler som kunst, eiendom og komplekse eierstrukturer og partnerskap kan være vanskelig, og velstående skattebetalere har utviklet ulike strategier for å redusere skatten.

Jussprofessor Ray Madoff ved Boston College, og forfatter av «The Second Estate: How the Tax Code Made an American Aristocracy», sier at dagens system i stor grad belaster lønnsinntekt, mens de aller rikeste i praksis kan slippe billig unna. Motstandere av økt skatt på de rikeste viser ofte til at de 1% høyeste inntektene betaler 40% av inntektsskatten, og advarer om at stadig høyere skatter vil skade «gullgjessene» som finansierer offentlige tjenester. Madoff kaller dette et retorisk grep som overser at milliardærers verdier ofte kommer utenfor skattepliktig inntekt.

Hun peker blant annet på at enkelte toppsjefer, som Mark Zuckerberg og Elon Musk, tar ut 1 dollar i lønn eller ingen lønn. Kun halvparten av familiene i den øverste 1% av formuesfordelingen er også i den øverste 1% av inntektsfordelingen. Store deler av milliardærformuer skyldes stigende verdi på aksjebeholdninger, som beskattes lavere enn lønn. Ifølge Madoff kan kapitalgevinst i praksis utsettes ved å holde på aksjer, eller reduseres ved å realisere tap i andre investeringer. Hun sier at betaling av kapitalgevinstskatt i dagens system nærmest har blitt valgfritt.

Mange milliardærer har også mottatt arv, som er inntektsskattefri under antakelsen om at dette fanges opp av arveavgiftssystemet. Men føderale inntekter fra estate tax har ifølge omtalen knapt økt de siste tiårene på grunn av smutthull.

I fravær av føderal reform forsøker delstater derfor å hente mer fra de rikeste, men nye formuesskatter kan også slå tilbake. Tolv land hadde formuesskatt i 1990, mens bare tre gjensto i 2024. Noen, som Sverige, avskaffet ordningen for å bli mer konkurransedyktige, mens andre, som Frankrike, erfarte at de superrike flyttet formuer ut av landet.

Madoff understreker at delstater konkurrerer med hverandre, og at det derfor er mest effektivt å rette skattepolitikk mot de rikeste på føderalt nivå.