Et område med uvanlig overflatestruktur på Mars har vekket stor interesse hos NASA-forskere.
På vei mot et krater som har fått navnet Antofagasta, har roveren Curiosity oppdaget steiner med et særpreget mønster. For det blotte øye kan det ligne skjellene til et reptil, nesten som om en drage en gang lå i gjørmen og etterlot avtrykk.
Prosjektforsker Abigail Fraeman ved NASAs Jet Propulsion Laboratory omtaler formasjonene som «honningkakeformede polygoner» i et blogginnlegg, og peker på at de finnes i tusentall.
– Vi har sett steiner med polygonmønstre før, men de har ikke virket så dramatisk tallrike, og de strekker seg over meter etter meter i våre Mastcam-mosaikker, skriver hun.
Funnene er svært ferske. Bildene ble tatt på sol 4865, som tilsvarer 13. april 2026. Det kan derfor ta tid før forskerne kan si sikkert hva mønstrene er, og hvordan de ble dannet. Likevel finnes det flere spor som kan gi en pekepinn.
På Jorden er polygonale mønstre relativt vanlige. De oppstår ofte når bakken gjentatte ganger utvider og trekker seg sammen, gjerne etter at underlaget først har vært mettet av væske og deretter tørker ut.
Slike mønstre kan for eksempel sees i bunnen av en uttørket gjørmepytt. Da dannes såkalte uttørkingssprekker, der krymping i materialet lager et nettverk av sprekker.
En lignende prosess kan også skje i frossen mark. Når is i bakken utvider og trekker seg sammen gjennom fryse- og tineperioder, kan det oppstå polygonmønstre som minner om dem man får ved uttørking, men da drevet av temperaturendringer og is i grunnen.
På Mars er slike uttørkingsspor likevel langt sjeldnere. Planeten mistet flytende vann på overflaten for svært lenge siden, og de første kjente sporene av gamle gjørmesprekker i Gale-krateret ble ikke funnet før Curiosity gjorde et tilsvarende funn for under ti år siden.
Likevel er det noe ved mønsteret i Antofagasta-krateret som skiller seg ut, og forskerne mener det finnes en viktig sammenligning.
I 2023 ble et område på Mars ved navn Pontours kjent for et mønster av godt bevarte, slående regelmessige sekskanter. Disse ligner på flere måter det som nå er observert ved Antofagasta, men mønsteret der fremstår mer omfattende.
Ifølge en vitenskapelig studie av formasjonene i Pontours kan mønsteret ikke forklares med én enkelt våt periode. I stedet tyder det på at området har vært gjennom mange runder med fukt og tørke.
Når våt gjørme tørker én gang, oppstår sprekker som ofte møtes i T-formede kryss. Ved gjentatte tørkesykluser utvikler sprekkene seg, og kryssene får mer Y-form. Over tid kan sprekkene vokse sammen til et mer regelmessig, sekskantet nettverk.
Dette peker mot sesongmessige eller sykliske forhold. Da klimaet på Mars senere endret seg, kan strukturen ha blitt «låst» i berget og bevart som et slags fossil av fortidens prosesser, klart til å bli oppdaget millioner av år senere.
Det er likevel forskjeller mellom Pontours og Antofagasta. Fraeman bemerker at mønsteret i Antofagasta er mer utbredt, og at det har opphøyde rygger. Det kan tyde på en litt annen prosess, eller at bergartene ble bevart på et annet stadium i utviklingen.
På Mars kan slike rygger oppstå når mineraler fyller gamle sprekker. Senere kan disse mineralfylte partiene tåle erosjon bedre enn steinen rundt, slik at sprekkene etter hvert fremstår som hevede linjer i terrenget.
Dersom Antofagasta viser seg å være beslektet med Pontours, kan det være enda et tegn på at deler av Mars en gang opplevde gjentatte perioder med fukt og uttørking. Det vil i så fall være et svært viktig bidrag til forståelsen av planetens tidlige klima og vannhistorie.
Forskere understreker at det foreløpig er for tidlig å konkludere med at de to stedene har samme forklaring. Det er blant annet uklart om steinene har lik mineralsammensetning. Slike data kan gi avgjørende hint. I Pontours ble det for eksempel funnet spor av salter, noe som kan tyde på avsetninger fra fordampende saltlaker.
Curiosity rakk å samle inn både bilder og kjemiske målinger fra området ved Antofagasta før ferden gikk videre. Nå gjenstår det omfattende analysearbeid for å sette sammen brikkene og teste ulike hypoteser.
– Vi fortsatte å samle mange bilder og kjemiske data som vil hjelpe oss å skille mellom ulike hypoteser for hvordan honningkake-teksturene ble dannet, sier Fraeman.
Samtidig føyer funnet seg inn i et stadig større bilde: Flere undersøkelser de siste årene peker mot at Mars’ vannhistorie kan ha vært langt mer sammensatt enn planetens tørre og støvete overflate skulle tilsi ved første øyekast.
