Slik velger du sjømat med god samvittighet: en enkel guide til fangstmetoder og miljø

Hver gang vi legger fisk eller skalldyr på kjøkkenbenken, har det allerede skjedd mye ute på havet. Hvordan sjømaten er hentet opp, har betydning både for livet i havet, kystsamfunn og økonomi.

Det kan virke komplisert å sette seg inn i ulike fangstmetoder, men med noen få hovedgrep er det mulig å ta mer bevisste valg uten å lese seg gjennom fagrapporter.

Hvorfor fangstmetoder betyr noe

Ulike fangstmetoder påvirker havmiljøet på forskjellige måter. Noen tar mye bifangst (arter som ikke var målarten), andre bruker mer drivstoff, og noen kan skade havbunnen. Samtidig sikrer fangst redskaper arbeidsplasser langs kysten og tilgang på sjømat året rundt.

Det finnes sjelden ett perfekt valg. Målet er som regel å finne en balanse mellom miljøhensyn, kvalitet på fisken, lønnsomhet og mattilgang. Derfor kan to metoder være gode på ulike ting, og vurderingen avhenger av hva du vektlegger.

De vanligste fangstmetodene, forklart enkelt

Mye av sjømaten i norske butikker og på restaurant kommer fra noen få hovedtyper fangstredskaper. Her er en kort oversikt i et dagligdags språk.

Garn

Garn er nett som settes ut i sjøen og står og fisker over tid. Fisken setter seg fast når den svømmer inn i maskene. Garn brukes blant annet etter torsk, sei og andre hvitfiskarter langs kysten.

Fordelen er at fangsten ofte kan tas relativt skånsomt om garna tas raskt opp og det er kort avstand til land. Ulempen er risiko for spøkelsesfiske dersom garn mistes, og at fisken kan dø i garna og forringes i kvalitet dersom de står for lenge.

Snurrevad

Snurrevad ligger et sted mellom trål og line når det gjelder prinsipp. Fartøyet setter ut ei notline rundt et område på bunnen, og drar den gradvis sammen slik at fisken samles og trekkes mot båten.

Redskapen kan gi effektiv fangst og relativt energisparende fiske per kilo, men påvirkningen på bunnmiljøet vil variere med hvor og hvordan det fiskes. Forbrukere vil ofte ikke se på pakningen at fisken er tatt med snurrevad, så her kan det lønne seg å spørre der det er mulig.

Fangstmetoder med krok: line og juksa

Metoder som bruker krok, tar gjerne færre fisk om gangen, men kan gi god kvalitet og mindre bifangst sammenlignet med noen nett- og trålredskaper.

Autoline og kystline

Line er lange tau med krok og agn. De settes ut i sjøen og trekkes inn igjen etter en viss tid. Autoline brukes ofte av større fartøy, mens kystline brukes av mindre båter nærmere land.

Fordelene er ofte god kvalitet på fisken, relativt målrettet fangst og begrenset kontakt med havbunnen hvis redskapen brukes fornuftig. Ulemper kan være påvirkning på enkelte arter som følger agnet, og tapte liner med risiko for fortsatt krokfiske før de brytes ned.

Juksa

Juksa er en motorisert form for håndsnøre. Fisken biter på krokene som beveges opp og ned. Dette brukes ofte på mindre fartøy etter arter som torsk og sei.

Her er fangsten forholdsvis selektiv, og fiskeren kan raskt stoppe fisket om uønskede arter kommer inn. Samtidig er det arbeidskrevende og passer ikke alltid i stor skala.

Trål og not: store volum på kort tid

Tunge redskaper som trål og ringnot høster mye fisk på kort tid, og er viktige for å forsyne både Norge og eksportmarkedene med sjømat.

Bunntrål og pelagisk trål

Trål er store nett som slepes etter båten. Bunntrål slepes nær bunnen og brukes for eksempel etter bunnlevende arter, mens pelagisk trål brukes høyere i vannsøylen på arter som sild og makrell.

Trål gir høyt uttak per tur og er sentralt i moderne fiskerinæring. Samtidig er det ofte debatt om påvirkning på havbunn, bifangst og energiforbruk. Hvordan og hvor det tråles, gjør stor forskjell, og reguleringene justeres jevnlig. Oppdaterte vurderinger bør derfor sjekkes hos offisielle kilder for den som vil gå i dybden.

Ringnot

Ringnot brukes hovedsakelig på stimfisk som sild og makrell. Noten legges rundt stimen og snurpes sammen under fisken. Dette gjør det mulig å ta store kvanta av en bestemt art når den står tett.

Metoden kan være presis når fiskeren har god oversikt over hva slags stim som omringes, og kan redusere blandet fangst. Samtidig gir store fangster på kort tid krevende logistikk og krav til rask nedkjøling for å sikre jevn kvalitet.

Hva kan du som sjømatkjøper faktisk gjøre?

Det er lett å kjenne på at man mangler oversikt. Heldigvis finnes noen enkle grep som gir mer innflytelse enn mange tror.

• Les merkelappen: Sjekk art, fangstområde og om det står noe om redskap. Det gir i det minste et første bilde av hvor og hvordan sjømaten er hentet opp.
• Spør når du kan: I fiskehandler, på restaurant og til tider i ferskvaredisk kan du spørre hva slags redskap som er brukt, eller om de har alternativer med kroktak eller andre metoder du foretrekker.
• Varier artene: Ved å spise et bredere spekter av sjømat, avlaster du presset på enkeltbestander og bidrar til utnyttelse av mer av det som allerede tas opp.
• Hold deg litt oppdatert: Offentlige etater og uavhengige miljøorganisasjoner publiserer jevnlig råd om arter og fangstområder. Det er lurt å søke opp informasjon nå og da, siden både reguleringer og bestandsstatus kan endre seg.

Slik vurderer du helheten uten å bli overveldet

Det er lett å henge seg opp i én faktor, som havbunnspåvirkning eller drivstoffbruk, men bildet er mer sammensatt. En metode med høy fangsteffektivitet kan gi mindre drivstoffbruk per kilo fisk, mens en mer skånsom metode gir bedre kvalitet og mindre svinn.

Et praktisk kompromiss for de fleste er å velge sjømat som generelt anbefales av oppdaterte, uavhengige kilder, og innenfor det, prioritere alternativer med redskapstyper man selv ønsker å støtte når informasjonen er tilgjengelig.

Havet som felles ressurs

Havet er matlager, arbeidsplass og økosystem på én gang. Fangstmetoder er verktøy som hele tiden utvikles for å kombinere disse rollene på en bedre måte. Valgene som tas på butikknivå og kjøkkenbord har mindre synlige, men reelle ringvirkninger tilbake til både havmiljø og kystøkonomi.

Du trenger ikke gjøre alt perfekt for å bidra. Noen få gjennomtenkte valg, litt nysgjerrighet og villighet til å stille spørsmål er ofte nok til å bevege både handelen og fiskeriene i en retning som tar bedre vare på livet i havet.