Derfor kan pommes frites bli dyrere i Europa – og løsningen starter i jorda

Enten du kaller dem pommes frites, chips eller frites, er de mer enn bare tilbehør. På tvers av Europa er dette fortsatt den mest populære potetretten, og i land som Frankrike og Nederland oppgir mange at det er favoritten blant potetbasert mat. For flere handler det også om forventninger: I Frankrike sier en stor andel at pommes frites nærmest er et krav på restaurantmenyen når de spiser ute.

Men bak hver enkelt porsjon ligger en større historie om hvordan Europa produserer maten sin, og hva som skal til for at europeisk landbruk skal holde stand i en mer uforutsigbar tid. De siste årene har klimaendringer, press på innsatsfaktorer og svakere jordhelse gjort det vanskeligere å sikre stabile avlinger. For poteter er utfordringen tydelig: Avlingsnivået i Europa skal ifølge bransjetall ha falt med rundt 10 prosent det siste tiåret.

McCain, som samarbeider med et stort nettverk av potetbønder, peker på at løsningen må starte nedenfra – bokstavelig talt i jorda. Selskapet sier de jobber tett med over 1.500 partnerbønder i Europa gjennom direkte kontrakter. Den typen samarbeid gir innblikk i hvordan klima og jordforhold påvirker avlingene ute på gårdene, og hva som kan fungere i praksis.

Et sentralt tiltak er mer regenerativt landbruk, altså dyrkingsmetoder som skal bygge opp jordhelse og ta bedre vare på vannressursene, samtidig som produksjonen opprettholdes. McCain opplyser at de har et mål om å innføre regenerative metoder på 100 prosent av potetarealet som brukes til McCain-poteter innen 2030. Ifølge selskapet er dette et mål som skal gjennomføres sammen med bøndene, gård for gård.

Behovet for omstilling er drevet av flere samtidige utfordringer. Klimaet er mer uforutsigbart, jordsmonn kan forringes over tid, innsatskostnader har økt, og globale handelsstrømmer er under press. Samtidig ønsker Europa å beholde rollen som en ledende produsent og eksportør av landbruks- og matvarer i et mer konkurransepreget internasjonalt marked. Da blir et robust matsystem ikke bare ønskelig, men nødvendig.

Erfaringer fra pilotprosjekter trekkes fram som grunn til optimisme. I Frankrike viser tester på åtte pilotgårder at enkelte regenerative tiltak kan gi utslag også på avling. McCain oppgir at flerartede fangvekster har vært forbundet med en avlingsøkning på rundt 3 prosent, mens redusert jordbearbeiding har gitt om lag 6 prosent. Når tiltak både kan øke motstandskraft og gi bedre avkastning, blir terskelen lavere for at flere bønder vil prøve.

Selskapet sier at over 70 prosent av potetarealet i deres europeiske nettverk allerede er tatt inn i deres rammeverk for regenerativt landbruk, og at mer enn 320 bønder deltar gjennom langsiktige kontrakter. Ambisjonen er å nå full dekning innen 2030.

For å få opp farten investeres det også i testing og datainnsamling i større skala. McCain viser blant annet til et prosjekt i Storbritannia, Farm of the Future, utviklet i samarbeid med University of Leeds. Formålet er å prøve ut regenerative metoder under kommersielle forhold og skaffe praktiske data som kan gjøre det enklere for flere å ta metodene i bruk.

Likevel understrekes det at framgang på enkeltgårder ikke er nok alene. Skal regenerative metoder få reell effekt, må flere aktører trekke i samme retning. McCain viser til samarbeid på tvers av verdikjeden gjennom ulike landskapsinitiativer, der selskaper som jobber med de samme bøndene koordinerer innsats, og der støtte kan gis i form av faglig veiledning, finansiering og erfaringsdeling mellom bønder.

Argumentet handler ikke bare om miljø. Ifølge McCain er dette også en konkurransesak for europeisk landbruks- og matindustri. I et globalt marked er evnen til å produsere effektivt og stabilt tett knyttet til robusthet i jordbruket. Bedre jordhelse og mindre sårbarhet for svingninger i innsatsfaktorer kan gi en mer stabil verdikjede, og dermed styrke Europas posisjon som eksportør.

McCain peker på at tiden for handling er nå, og fremhever tre prioriteringer for å komme raskere videre. For det første må mat og landbruk behandles som en strategisk sektor for europeisk motstandskraft og vekst, der innovasjon og investeringer stimuleres gjennom enklere regler og mer målrettede insentiver. For det andre bør overgangen til regenerativt landbruk forseres gjennom støtteordninger, der måling av bærekraftstiltak blir mer konsistent og finansieringsmekanismer i større grad bidrar til å skalere investeringer. For det tredje må Europa føre en ambisiøs handelspolitikk for å sikre markedsadgang og fortsatt vekst for matvareeksporten.

Til syvende og sist, mener selskapet, avhenger framtidens europeiske matsystem av om modellene som tas i bruk faktisk gjør jordbruket både mer bærekraftig og økonomisk levedyktig. Det må gjelde gjennom hele verdikjeden – fra bonden til forbrukeren.