Hvis du kunne drive, uten romdrakt, gjennom vakuumet i verdensrommet, ville de korte øyeblikkene før døden være fullstendig lydløse.
Årsaken er enkel: I verdensrommet er det for lite materie til at en lydbølge kan forplante seg fra partikkel til partikkel. Lyd oppstår når partikler i et medium støter borti hverandre og overfører energi. Når denne energien når øret vårt, får den trommehinnen til å vibrere.
Likevel betyr ikke det at vi ikke kan oppleve universet «med ørene». Forskere har funnet flere måter å oversette signaler fra verdensrommet til lydlandskap som kan virke både merkelige og fascinerende – og som i noen tilfeller også kan gi vitenskapelig verdi.
Å studere universet handler i stor grad om å gjøre signaler om til forståelig informasjon. De fleste signalene astronomer mottar, befinner seg i det elektromagnetiske spekteret. Menneskets syn dekker bare en liten del av dette. Andre typer data kan være målinger av bølger i plasma eller gravitasjonsbølger, altså små krusninger i selve romtiden.
Et nyttig bilde på dette er hvordan informasjon kodes i radiobølger eller i lys som sendes gjennom optiske fibre. I seg selv gir signalene ingen umiddelbar mening for sansene våre – de må dekodes eller oversettes til noe vi kan tolke.
I astronomien blir mye av dataene omgjort til bilder, noe som fungerer svært godt når man arbeider med lys. Men bølger kan forplante seg på ulike måter, og i enkelte tilfeller kan det gi mer mening å oversette dataene til lyd i stedet for til visualiseringer.
Noen prosjekter går ut på å gjøre en direkte konvertering av bildeinformasjon til lyd, der punkter av lys blir til toner. Andre metoder tar bølgedata og «kartlegger» dem over i hørbare frekvenser. Det kan for eksempel være trykkbølger som beveger seg gjennom varm gass rundt et supermassivt svart hull, eller plasmabølger langs jordens magnetfeltlinjer.
Himmelkropper i solsystemet kan også gi hver sin særegne «lydprofil» når signalene deres oversettes. Solen ville for eksempel framstå som et konstant, kraftig brøl hvis lyd kunne forplante seg i rommet, fordi overflaten er i kontinuerlig bevegelse med store konveksjonsceller som stiger og synker.
Saturn og Jupiter, med sine komplekse systemer av ringer og måner, kan gi signaler som – når de gjøres om til lyd – minner om uhyggelig, fremmedartet musikk.
De første «lydene» fra verdensrommet ble registrert allerede i 1933 av astronomen Karl Guthe Jansky. Han bygde et roterende radioteleskop for å fange opp bestemte frekvenser av radiobølger. Da målingene kom inn, oppdaget han en vedvarende bakgrunnslyd som ikke var tilfeldig støy, men radiostråling fra sentrum av Melkeveien.
Å oversette slike data til hørbare frekvenser er ikke bare underholdning. Det gir en alternativ måte å nærme seg informasjonen på, og kan i noen tilfeller hjelpe forskere med å oppdage detaljer som ellers kunne blitt oversett i tradisjonelle visualiseringer.
Selve verdensrommet forblir likevel stille – slik det har vært siden universet utvidet seg nok til at den tette plasmaen fra universets tidlige fase ble spredt. Men med moderne teknologi kan vi likevel «åpne ørene» for kosmos og oppleve signalene fra universet i en helt ny form.
