Når mange hører uttrykket fornybar energi, tenker de gjerne på solceller eller vindkraft på land og til havs – ikke store turbiner som står på havbunnen. Likevel blir slike undervannsinstallasjoner nå forankret i sterke tidevannsstrømmer langs kystområder i Nord-Amerika og andre steder, for å hente ut såkalt tidevannskraft.
Teknologien framstår ved første øyekast som både stabil og utslippsfri. Samtidig peker forskere på at inngrepene kan påvirke livet i havet på måter som ikke er godt nok kartlagt.
Tidevannsturbiner kan beskrives som undervannsvindmøller: Strømmen i sjøen driver rotorblader som igjen produserer elektrisitet. Selv om ideen har vært under utvikling i flere tiår, er teknologien fortsatt i en fase der mye testes ut, og det er langt fra sikkert hvor stort bidraget til energisystemet vil bli på sikt.
Erfaringer fra andre energianlegg til havs viser at naturen kan påvirkes. For eksempel har havvind vært knyttet til endrede trekkruter og økt dødelighet hos fugl. Tilsvarende kan tidevannsturbiner gi en annen type effekt under vann: De produserer ikke bare energi, men kan også endre forhold som vannstrømmer, lydmiljø og bevegelsesmønstre i områder der dyr i havet ferdes.
Siden turbinene plasseres midt i sterke strømmer og i naturlige vandringskorridorer, kan de påvirke adferd som fisk har fulgt i svært lang tid. Forskere beskriver at fisk i noen områder begynner å bruke nye, sammenhengende ruter rundt og gjennom installasjonene – ruter som i økende grad omtales som supermotorveier.
Det som bekymrer forskerne, er at man fortsatt ikke fullt ut forstår hvor disse nye rutene leder, eller hvilke ringvirkninger endret vandring kan få for hele økosystemer. Usikkerheten gjør at flere fagmiljøer etterlyser bedre overvåking og mer kunnskap om effekten av undervannsturbiner før utbyggingen eventuelt øker.
Tidevannsstrømmer handler nemlig ikke bare om å flytte vann. De former også hvor fisk og andre marine arter beveger seg. Ved kraftige tidevannsområder, som Bay of Fundy i Canada, har forskere observert mønstre i fiskens vandringer som ligner faste transportårer – ruter som følges år etter år når fisken beveger seg med strømmen.
Studier i Bay of Fundy, særlig i områder der tidevannsturbiner testes, tyder på at store vandrende arter som sild, laks og andre migrerende fiskeslag forflytter seg over lange avstander gjennom kanaler med ekstremt store tidevannsforskjeller. Forskerne bruker merking og sporing for å kartlegge bevegelsene, og beskriver dem som migrasjonskorridorer gjennom tidevannssystemet.
Et sentralt poeng er at disse korridorene kan krysse stedene der energianlegg settes ut. Dermed blir det viktig å forstå hva som skjer når menneskeskapte installasjoner møter etablerte ruter for marine arter.
Et annet område som trekkes fram, er Cook Strait i New Zealand, der sterke og komplekse tidevannsstrømmer påvirker bevegelsene til mange arter. Selv om man der ikke nødvendigvis har satt en formell merkelapp som supermotorveier på rutene, understreker kartleggingen hvordan strømforhold alene kan styre vandring og forflytning i det som på overflaten kan se ut som åpent hav.
Dermed handler diskusjonen ikke lenger bare om teknologi og energipotensial. Den handler også om hvordan fornybar infrastruktur påvirker naturen, og hva som kan skje når nye installasjoner endrer samspillet mellom strømforhold, adferd og økologi under vann.
