Det er nå mulig å få en uvanlig opplevelse av Solen: En solflekk som slynger ut en kraftig solflamme kan også «høres» – og lyden er minst like urovekkende som synet.
I en video tatt opp i mars 2026 fanget hobbyastronomen DudeLovesSpace en aktiv solflekkregion, kalt AR4392, idet den brøt ut i en intens strålehendelse. Opptaket viser øyeblikket solflammen skyter ut, mens radioinstrumenter på bakken samtidig registrerte deler av hendelsen som radiobølger.
Ved å gjøre om radiosignalene til lyd, fikk han det som beskrives som en sjelden audiovisuell fremstilling av Solen. Metoden som brukes, kalles sonifisering av data, der måledata oversettes til et lydsignal som kan spilles av.
– Det som startet som en fin, klar observasjonsdag uten skyer, ble raskt til noe helt spesielt. Jeg forventet ikke å være så heldig, men denne enorme flammen brøt ut fra solflekk AR4392 rett foran meg, skriver DudeLovesSpace i tilknytning til videoen.
De siste månedene har Solen vært noe mindre aktiv, i takt med at den beveger seg bort fra toppen av sin omtrent 11 år lange aktivitetscyklus. Når aktiviteten er på topp, øker antallet solflekker, og det oppstår oftere solflammer og koronamasseutkast – fenomener som ofte henger sammen.
Forskere har fortsatt ikke et fullstendig bilde av hva som styrer solsyklusen. I perioden kjent som solmaksimum snur Solens magnetiske poler, og samtidig øker den magnetiske kompleksiteten og uroen på Solens overflate.
Solflekker er mørkere områder på den synlige solskiven der de lokale magnetfeltene midlertidig er langt sterkere enn i omgivelsene. Siden de henger tett sammen med magnetisk aktivitet dypere inne i Solen, brukes de ofte som en indikator på hvor i solsyklusen vi befinner oss: Mange solflekker ved solmaksimum, få ved solminimum.
Der det finnes solflekker, oppstår det også solflammer – kraftige utbrudd som kan påvirke kommunikasjon på Jorden. I tillegg kan det skje koronamasseutkast, der enorme mengder solpartikler slynges ut i solsystemet.
Utbruddene skjer ofte i nærheten av solflekker fordi drivkraften ligger i Solens magnetfelt. Magnetiske feltlinjer kan tvinnes, ryke og kobles sammen på nytt, noe som frigjør store energimengder og sender materiale utover.
AR4392 ble først observert 12. mars 2026 og ble fulgt i rundt to uker før Solens rotasjon førte regionen ut av synsfeltet. Den var ikke blant de aller største solflekkene som har vært sett i perioder med høy aktivitet, men den var blant de mer aktive i den tiden den var synlig.
I løpet av perioden sendte den ut to moderate M-klasseflammer 16. og 18. mars, samt flere svakere C-klasseutbrudd. Den hendelsen DudeLovesSpace fanget, var den kraftigste: en M2.7-flamme 18. mars som varte i rundt 16 minutter. I videoen er forløpet dessuten fremskyndet.
Lyden i klippet er likevel ikke «slik Solen ville ha hørtes ut» om vi kunne lytte direkte gjennom det nesten tomme verdensrommet. Forskere har anslått at en slik hypotetisk lyd kunne vært en konstant buldring på rundt 100 desibel.
I stedet bygger lydsporet på sonifisering: Radiobølgene fra hendelsen er gjort om til et hørbart signal. For forskere kan slike teknikker gi en ny måte å oppfatte data på, og gjøre detaljer lettere å oppdage. For publikum gir det en mer sanselig inngang til fenomener som ellers bare kan sees som grafer, tall og bilder.
Resultatet er en påminnelse om hvor dramatisk stjernen vår faktisk er – selv på dager der den ser rolig ut fra bakken.
