Ser du opp på fullmånen en klar kveld, ser du en overflate som har blitt slått, skrapt opp og bombardert i rundt fire milliarder år.
De mørke feltene er enorme bassenger som ble dannet av sammenstøt så kraftige at de formet månen på nytt. De lysere høylandene er fulle av kratere i alle størrelser, lag på lag, som et frossent arkiv over kollisjoner som skjedde lenge før mennesket fantes.
I motsetning til jorden har månen verken vær eller erosjon som jevner ut landskapet. Ingen elver fyller igjen groper, og ingen vind sliper ned kantene. Det som treffer månen, blir stående.
Bombardementet er heller ikke bare historie. Romsteiner av mange størrelser treffer den ubeskyttede overflaten hver eneste dag og lager nye spor i et terreng som nesten ikke endrer seg over tid. Likevel er det sjelden forskere får dokumentert et stort nedslag tett på at det har skjedd.
Våren 2024 traff et uvanlig stort objekt månen. Ifølge forskerne slo romsteinen ned med svært høy hastighet og dannet et krater på rundt 225 meter i diameter. Det tilsvarer omtrent lengden av to fotballbaner lagt etter hverandre.
Ved hjelp av bilder fra NASAs Lunar Reconnaissance Orbiter Camera har forskergruppen kunnet sammenligne fotografier tatt før og etter nedslaget. Det gir mulighet til å studere endringene i detalj på en måte som sjelden er mulig.
Før denne hendelsen var det største krateret som var dokumentert som nyoppstått gjennom hele LRO-oppdraget, rundt 70 meter bredt. Det nye krateret er dermed mer enn tre ganger så stort i diameter.
Slike nedslag er sjeldne. Basert på modeller for hvor ofte kollisjoner av denne størrelsen skjer, anslås det at et tilsvarende krater på et gitt område av måneoverflaten i snitt bare dannes omtrent én gang hvert 139. år. At forskerne i tillegg kan studere det kort tid etter dannelsen, beskrives som et usedvanlig heldig sammentreff.
Krateret har en traktform og skal være omtrent 43 meter dypt. Veggene er så bratte at det ville vært vanskelig å stå støtt på dem. Rundt kanten ligger store blokker av utslynget stein, der de største er målt til rundt 13 meter på tvers.
Forskerne mener også at innslagsretningen kan leses ut fra hvordan materialet ble spredd. Mye tyder på at objektet kom inn fra sør-sørvest, slo gjennom overflaten og sendte utkastmasser nordover i et karakteristisk, tungeformet mønster.
Inne i krateret er det i tillegg funnet områder med uvanlig mørkt materiale. Det tolkes som glassaktig stein som ble smeltet momentant av den ekstreme varmen ved nedslaget og deretter størknet nesten umiddelbart.
Det som gjør funnet spesielt verdifullt, er kombinasjonen av svært høy bildekvalitet og at forskerne har gode opptak både før og etter. For første gang har forskere bilder i meterskala av et krater i denne størrelsen tatt på begge sider av hendelsen.
Det gir et sjeldent datagrunnlag som kan brukes til å teste og forbedre modellene som forklarer hvordan kratere dannes, ikke bare på månen, men også på andre himmellegemer i solsystemet.
Resultatene ble presentert på den 57. Lunar and Planetary Sciences Meeting i mars.
