Ohio har behandlet flere søknader om tillatelser til fornybar energi enn noen annen delstat i en ny, omfattende studie. Samtidig er det også delstaten som har stoppet flest prosjekter – og der flest utbyggere har trukket seg før myndighetene rakk å fatte en beslutning.
En utvikler med base i Texas har nylig sagt at selskapet aldri vil bygge i Ohio igjen, og sammenlignet prosessen med russisk rulett. Ny fagfellevurdert forskning som omfatter 19 delstater, forsøker å forklare hvordan delstaten med landets travleste «tillatelseslinje» for vind og sol ble et av de mest krevende stedene å få prosjekter igjennom.
Studien er publisert i Frontiers in Sustainable Energy Policy og analyserer 460 vind- og solprosjekter i 19 delstater. Datagrunnlaget dekker søknader levert fra 2015 til 2024. Målet var å kartlegge tidsbruk og utfall i delstatenes saksbehandling. På nasjonalt nivå var hovedfunnet relativt oppløftende: Omtrent 90 prosent av søknadene ble godkjent, og normal ventetid var rundt ett år.
Ohio skiller seg tydelig ut. Delstaten behandlet 61 prosjekter i perioden, flest av alle i studien. Ved første øyekast kan en godkjenningsandel på 80 prosent virke på linje med andre delstater. Likevel topper Ohio to uønskede statistikker: sju prosjekter ble avslått, og fem ble trukket av utbyggerne før det kom et vedtak. Ingen andre delstater i materialet var i nærheten av like høye tall på disse punktene.
Lovendringen i 2021 endret spillereglene
Forskerne peker på 2021 som et vendepunkt. Da signerte guvernøren i Ohio Senate Bill 52, en lov som ga lokale myndigheter større makt til å definere områder der store vind- og solprosjekter ikke skal tillates. Loven inkluderte også en «grandfathering»-ordning som var ment å skjerme prosjekter som allerede var inne i tillatelsesløpet. Mange utbyggere forventet derfor at deres prosjekter i stor grad ville følge samme spor som før.
Det skjedde ikke. Ifølge studien begynte Ohio Power Siting Board å legge betydelig vekt på lokal motstand også i saker som skulle være omfattet av overgangsordningen. Enstemmig lokal motstand gjorde i praksis godkjenning svært vanskelig, mens flertallsmotstand ofte gjorde utsiktene små. Før 2021 hadde styret godkjent alle vind- og solprosjekter de behandlet. Etter lovendringen kom avslag i rask rekkefølge, blant annet for Republic Wind Farm og Birch Solar.
Flere sentrale politikere som var med på å få vedtatt Senate Bill 52, har i ettertid uttalt at de ikke mente at lokal motstand skulle få så stor og avgjørende tyngde i praksis.
Utbyggerne trekker seg: «Russisk rulett»
Open Road Renewables, en utbygger med base i Texas, ble det mest synlige eksempelet på konsekvensene. Etter at ett prosjekt ble avslått og et annet ble trukket tilbake i forkant av et ventet avslag, varslet selskapet at de ikke ville satse videre i Ohio.
– Det har blitt et spill som russisk rulett, og vi kommer ikke til å spille det lenger, sa utviklingsdirektør Craig Adair.
Selskapet er blant flere utbyggere som har saker til behandling i delstatens høyesterett, der de utfordrer det de mener er en vilkårlig og uforutsigbar praksis. Adair har også beskrevet hvordan motstandsgrupper etter hans syn har lært å utnytte dagens klima ved å mobilisere i lokale møter for å presse folkevalgte og dermed stanse prosjekter før det i det hele tatt kommer til formelle vedtak.
Myndighetene avviser kritikken
Ohio Power Siting Board har samtidig reagert på innrammingen i studien. Talsperson Matt Butler har pekt på at delstaten fortsatt ligger på 80 prosent godkjenninger i materialet, omtrent som flere andre delstater i undersøkelsen. Han viser også til at Ohio totalt har godkjent mer enn 60 prosjekter, flere enn noen annen delstat som ble analysert.
Delstaten har dessuten betydelig utbygd kapasitet, med store mengder solkraft i nytteformat og en viss mengde landbasert vindkraft.
Tallene trenger likevel kontekst
Studien understreker at den samlede godkjenningsprosenten i Ohio dekker en periode der styret i flere år godkjente samtlige prosjekter. Etter 2021 ser godkjenningsandelen ut til å være betydelig lavere, selv om studiens oppbygging gjør det vanskelig å isolere en helt presis «etter 2021»-rate.
Sammenligninger med andre delstater har også begrensninger. Maryland, som var nest travlest med 59 prosjekter og samme oppgitte godkjenningsandel på 80 prosent, hadde et høyt antall saker som fortsatt var uavgjort da studien ble gjennomført. Utfallet for disse var ikke reflektert i prosenten.
Et større problem: manglende oversikt lokalt
Selv om Ohio er studiens mest iøynefallende eksempel, peker forskerne på et bredere kunnskapshull i hvordan tillatelser til fornybar energi faktisk fungerer i praksis. Rundt 40 delstater har delstatsnivå-organer som håndterer deler av vind- og solutbygging. Samtidig overlater mange delstater mye makt til lokale myndigheter, der beslutninger kan være vanskeligere å følge systematisk.
Det samme forskerteamet undersøker nå lokalt tillatelsesarbeid i Massachusetts og New York. Foreløpige data fra Massachusetts, der det finnes fullstendig informasjon for 26 av 42 identifiserte prosjekter, viser at 16 fikk tillatelse mens resten enten ble avlyst eller havnet i rettstvister. Gjennomsnittlig saksbehandlingstid var 250 dager.
Doug Bessette, professor ved Michigan State University og forsker på sosial aksept for fornybar energi, omtaler Ohio som et eksempel på ujevn og urettferdig regulering.
– Jeg sier ofte til studentene mine at hvis de vil se hvordan man ikke bør gjøre ren energi, kan de se over grensen til Ohio, sier han.
Hvorfor saken kan bli enda viktigere
Studien dekker søknader frem til 2024 og fanger dermed ikke opp eventuelle endringer som kan ha kommet etter politiske skifter på føderalt nivå i 2025. Det gjør at det fortsatt er usikkerhet om hvordan endrede nasjonale prioriteringer kan påvirke et allerede presset system i Ohio og andre steder.
Det forskerne mener fremstår tydelig, er at det ikke holder å se på godkjenningsrater alene. Prosjekter som stanser før en avgjørelse foreligger, og utbyggere som slutter å prøve, kan være like avgjørende for hvor mye ny fornybar kraft som faktisk blir bygget.
