Tre var materialet som bygde de første vindmøllene. I dag er det stål og glassfiber som dominerer vindturbiner langs Europas kystlinjer. Likevel er to europeiske startups i ferd med å utfordre denne «sannheten» ved å ta tre tilbake i moderne vindkraft – i en form som er langt mer avansert enn tradisjonelt tømmer.
Selskapene Modvion og Voodin Blades produserer sentrale turbinkomponenter i lagdelt, konstruert tre: tårn og rotorblader. De mener materialet ikke representerer et steg tilbake, men et reelt alternativ til dagens løsninger, med mulige fordeler knyttet til kostnader, konstruksjonsegenskaper og klimaavtrykk. Nå har også flere tunge aktører i europeisk vindindustri begynt å lytte.
Historisk var tre selve grunnmuren i vindkraft. I århundrer ble både seil, akslinger og rammeverk i vindmøller bygget av treverk. Med industrialiseringen tok stål og senere komposittmaterialer gradvis over, og tre forsvant nærmest helt ut av sektoren. De to startupene mener imidlertid at ny materialteknologi gjør at tre kan få en ny rolle.
Kjernen i satsingen er et materiale kjent som laminated veneer lumber, ofte forkortet LVL. I stedet for å bruke massivt tre, som kan variere i struktur og tetthet, limes mange tynne lag sammen under trykk. Resultatet er et mer homogent og forutsigbart materiale som oppfører seg stabilt under belastning – en avgjørende egenskap for presisjonskonstruksjoner som vindtårn og rotorblader.
Modvion, som holder til i Sverige, bruker LVL i vindtårn. Voodin Blades i Tyskland benytter tilsvarende teknologi i produksjon av blader. Til sammen representerer de det som tilhengere omtaler som en materialmessig renessanse, der tre ikke er et nostalgisk innslag, men et ingeniørmessig alternativ.
Begge selskapene peker på forholdet mellom styrke og vekt som en viktig fordel. Dersom komponenter kan bli lettere uten å miste styrke, kan det gi positive utslag i hele turbinens design, fra belastninger i fundament og tårn til krav til montering og drift.
Også logistikken trekkes frem som et mulig konkurransefortrinn. Store ståltårnseksjoner er krevende å transportere på vei, særlig når dimensjonene øker.
Treløsninger kan i større grad lages i modulære deler og settes sammen på stedet, noe som kan redusere en av vindbransjens vedvarende utfordringer: frakt av stadig større komponenter gjennom områder som ikke er bygget for slike transporter. Selskapene viser også til at vedlikeholdsbehovet kan bli lavere, selv om det foreløpig finnes begrenset med langsiktige data fra full kommersiell skala.
Klimaargumentet er samtidig sentralt. Tre binder karbon mens det vokser, og i konstruerte treprodukter kan dette karbonet forbli lagret gjennom hele levetiden til strukturen. Produksjon av stål og betong er på sin side betydelige kilder til industrirelaterte utslipp, noe som gjør materialvalget ekstra relevant i en bransje som er bygget rundt utslippskutt.
Veien mot godkjenning har likevel ikke vært enkel. Dagens sertifiseringsregimer for vindturbinkomponenter er i stor grad utviklet med stål, betong og fiberforsterkede kompositter som utgangspunkt. Tre passer dårlig inn i eksisterende standarder, og derfor har Modvion og Voodin Blades måttet utvikle nye testopplegg og verifikasjonsprosesser for å dokumentere sikkerhet og ytelse.
Å overbevise myndigheter og sertifiseringsmiljøer om at et materiale mange forbinder med historiske byggemetoder, kan møte moderne krav til sikkerhet og varighet, tar tid. Det handler ikke bare om tekniske målinger, men også om å flytte etablerte forestillinger om hva som regnes som «seriøse» materialer i kritisk energiinfrastruktur.
Etter å ha kommet over enkelte tidlige regulatoriske terskler, retter begge selskapene nå oppmerksomheten mot vekst gjennom samarbeid med etablerte europeiske vindkraftaktører. Slike partnerskap handler ikke bare om kapital og tilgang til markedet, men fungerer også som et signal om at konseptet har oppnådd en form for troverdighet som små selskaper sjelden får alene.
Samtidig øker presset når man går fra demonstrasjoner til kommersiell utrulling. Da må trebaserte løsninger konkurrere med modne leverandørkjeder for ståltårn og komposittblader, bygget på flere tiår med optimalisering.
Det gjenstår også viktige spørsmål: Vil LVL-komponenter tåle de mekaniske påkjenningene fra neste generasjons turbiner, som blir stadig større og ofte skal operere i mer krevende offshore-miljøer? Kan trebaserte blader levere samme aerodynamiske presisjon og motstand mot utmatting som dagens komposittdesign i stor skala?
Uansett er diskusjonen i ferd med å bevege seg bort fra ren nyhetsverdi. Dialogen med store aktører er i gang, sertifiseringsarbeidet fortsetter, og materialargumentet for konstruert tre blir tatt mer alvorlig enn for få år siden. Om tre ender som et nytt standardmateriale i vindkraft, eller forblir en lovende nisje, vil trolig avgjøres av hva partnerskapene leverer – og hva neste runde med driftserfaring og ytelsesdata faktisk viser.
