Den raske utbyggingen av datasentre for kunstig intelligens er i ferd med å bli en belastningsprøve for forsikringsbransjen. Kombinasjonen av stadig mer avansert teknologi og kompliserte finansieringsmodeller skaper nye typer risiko – men også store muligheter.
McKinsey anslår at globale investeringer i datasentre kan nærme seg 7.000 milliarder dollar innen 2030. En stadig større del av regningen kan ikke lenger bæres av de største skyaktørene alene. I stedet hentes kapital i økende grad fra private equity, private kredittfond og lån for å finansiere utbyggingen av de svært kapitalkrevende anleggene.
Ifølge Preqin lå private infrastrukturaffærer knyttet til datasentre jevnt over over 10 milliarder dollar i fjor. Den største avtalen var på rundt 40 milliarder dollar, der Nvidia, Microsoft, BlackRock og Elon Musks xAI var del av et konsortium som kjøpte Aligned Data Centers.
– Når du plasserer 10 til 20 milliarder dollar eller mer på ett sted, skaper det kapasitetsproblemer i markedet. Markedet har alltid hatt appetitt på denne typen risiko fordi anleggene holder svært høy kvalitet, men evnen til å levere nok forsikringskapasitet har vært utfordrende, sier Tom Harper, som leder datasentersatsingen i forsikringsmegleren Gallagher.
Harper peker på at det i 2023 nærmest var umulig å forsikre et datasentercampus verdt 20 milliarder dollar på en fornuftig måte. I 2026 er det derimot blitt et tema som dukker opp nesten ukentlig.
Et finansieringsløft utenfor balansen
Investeringstakten i AI-datasentre er blitt omtalt som historiens største fredstidsprosjekt. Juristen Rajat Rana, partner i Quinn Emanuel Urquhart & Sullivan, mener bildet er enda større.
– Vi snakker om tusenvis av milliarder dollar, og vi er nesten tilbake i den samme syklusen der det knapt finnes innsyn i finansieringsstrukturene – skalaen er astronomisk, sier han.
Rana har jobbet med tvister innen strukturert finans i kjølvannet av finanskrisen i 2008, og sier utviklingen i finansieringen av AI-datasentre gir en følelse av déjà vu. Han peker på at kapitalstrømmen ikke bare driver etterspørselen etter byggene, men også et kappløp innen kraftproduksjon og databrikker – teknologien datasentrene fylles med. For forsikringsselskaper og långivere betyr dette både mulige gevinster og uoversiktlige fallgruver.
Skreddersøm i forsikring
Datasentre krever ofte en spesialisert forsikringsstrategi som dekker både eiendom og teknologiske eiendeler. Ifølge Harper etablerer flere av verdens største forsikringsselskaper egne spor og team som skal håndtere denne typen prosjekter.
Utfordringene handler blant annet om ekstrem verdikonsentrasjon, stort energibehov og bruk av det aller nyeste innen teknologi. Samtidig kan akkurat denne kombinasjonen gjøre prosjektene attraktive å forsikre, fordi kvaliteten på bygg og utstyr ofte er høy.
Forsikringsselskaper forsøker normalt å spre risiko for å holde kostnadene nede. Problemene oppstår når enorme verdier samles i områder som for eksempel er utsatt for sterk vind eller orkaner. I tillegg kan forstyrrelser i leverandørkjeder skape nye risikobilder, særlig når svært kostbart utstyr importeres og mellomlagres i bygg kunden verken eier eller driver.
Oppkjøpsaktiviteten i bransjen øker også behovet for spesialkompetanse. Advokatmiljøer peker på at flere selskaper bygger dedikerte datasenterteam med ekspertise innen eiendom, kraft, telekom, finans, forsikring, handel, private equity og cybersikkerhet.
Grenser for hvor mye som kan forsikres
Marsh har etablert en egen rådgivningsgruppe for digital infrastruktur, blant annet for å hjelpe kunder i et marked der kontrakter og finansiering blir mer komplekst. Selskapet har også lansert en forsikringsløsning kalt Nimbus, som opprinnelig var rettet mot bygging av datasentre i Storbritannia og Europa. Senere ble ordningen utvidet til å kunne tilby høyere dekningsgrenser.
Alex Wolfson, senior visepresident for kredittspesialiteter i Marsh Risk, peker på at private kredittaktører kan utfylle bankene og bidra til å finansiere datasentre som ikke nødvendigvis er knyttet til de aller største «hyperscaler»-kundene.
Samtidig beskriver han et nytt presspunkt: Når datacentergjelden øker, begynner forsikringsselskaper som tilbyr beskyttelse til långivere ved mislighold, å nå tak for hvor mye risiko de kan ta. Marsh jobber ifølge Wolfson med løsninger for å støtte långivere som møter disse begrensningene.
Rana advarer på sin side om at det kan bli vanskeligere for forsikringsselskaper å vurdere totalrisikoen når mer av finansieringen flyttes utenfor selskapenes balanser. Han viser til at fire amerikanske senatorer tidligere i år ba myndighetene undersøke hvordan store teknologiselskaper i økende grad benytter komplekse og lite gjennomsiktige gjeldsmarkeder for å låne enorme beløp. I brevet advarte senatorene om at store gjeldsbyrder kan gi destabiliserende tap i finanssystemet.
Ifølge Rana kan mindre innsyn i finansieringen også føre til «andreordenseffekter» i form av tvister, for eksempel for pensjonsfond, forsikringsselskaper og kapitalforvaltere som har investert i private kredittfond uten å ha forstått konsentrasjonsrisikoen fullt ut. Han sier han allerede har blitt kontaktet av fond som er bekymret for næringsleiekontrakter og verdivurdering av eiendom.
– Jeg er ikke en dommedagsfyr som sier at dette kommer til å krasje. Poenget mitt er at uansett om det krasjer eller ikke, er tvister uunngåelige, og vi har allerede sett slike konflikter, sier Rana.
Gjeld basert på GPU-er
Et sentralt diskusjonstema er forholdet mellom levetiden til GPU-er – de kraftige brikkene som brukes i AI – og den langt lengre levetiden til selve datasenterbyggene. Mens datasentre ofte bygges for flere tiår, omtales gjennomsnittlig levetid for en GPU ofte som rundt sju år.
CoreWeave, som leverer AI-teknologi i skyen, er blant de første som har sikret lån der GPU-ene brukes som pant. Selskapet har opplyst at det har fått på plass en finansieringsramme på 8,5 milliarder dollar i en avtale med investeringsgrad-vurdering.
Rana beskriver en situasjon der datasentre kan bli presset til å hente mer gjeld når nye brikkegenerasjoner kommer, noe som igjen kan kreve nye investeringer i infrastruktur. Han omtaler dette som en «GPU-gjeldsmølle», der tempoet i teknologiskift kan tvinge frem stadig nye finansieringsrunder.
Harper i Gallagher sier at utviklingen også gir muligheter for forsikringsmeglere og forsikringsselskaper som klarer å tilpasse seg. Et problem er at enkelte komponenter kan falle raskt i verdi, og da blir det nødvendig å lage skreddersydde forsikringsavtaler med forhåndsavtalte metoder for verdsetting.
Han peker samtidig på at GPU-er i stor grad kan byttes ut, og at aktører derfor i økende grad bygger mer modulære anlegg for å håndtere kortere teknologisykluser.
Wolfson understreker at dette skaper en grunnleggende spenning i prosjektfinansieringen: Långivere ønsker vanligvis at eiendelene som stilles som sikkerhet, har lengre levetid enn lånets løpetid med god margin. Den kortere brukstiden til GPU-er utfordrer denne forutsetningen, og derfor struktureres lånene mer forsiktig.
