Det er velkjent at lange perioder i mikrogravitasjon tærer på menneskekroppen. Blant konsekvensene er muskelsvinn, tap av bentetthet og endringer i hjerte- og karsystemet, det endokrine systemet og nervesystemet.
For kvinnelige astronauter kommer det i tillegg en forhøyet risiko for å utvikle blodpropper, ifølge nye funn.
Dette understreker at de fleste studier av menneskers helse i verdensrommet til nå har vært basert på mannlige astronauter. Etter hvert som antallet kvinnelige astronauter øker, trengs det derfor mer forskning på mulige kjønnsrelaterte helserisikoer.
Dette var bakgrunnen for en ny studie som undersøker hvordan mikrogravitasjon påvirker blodets evne til å koagulere, spesielt hos kvinner.
I studien deltok 18 kvinner i en fem dagers «dry immersion»-test, der målet var å vurdere risikoen for å utvikle potensielt livstruende blodpropper. Resultatene støtter eksisterende dokumentasjon på at kvinner har høyere risiko for venøs tromboembolisme, og peker på økt koagulerbarhet (hyperkoagulabilitet) som en mulig nøkkelmekanisme.
Forskningen ble ledet av et team ved «Simon Fraser University» (SFU) sin «Aerospace Physiology Laboratory», som jevnlig samarbeider med «Canadian Space Agency» (CSA) og andre internasjonale romorganisasjoner om å studere hvordan romfart påvirker astronauter.
På jorden forbindes blodpropper ofte med aldring, men de kan også ramme yngre mennesker. Tyngdekraften gjør at propper vanligvis dannes i venene i beina, der de kan hindre blodstrømmen og føre til smerter og hevelser. I noen tilfeller kan de løsne og føres til lungene, noe som kan gi en livstruende lungeemboli, hjerteinfarkt eller hjerneslag.
Det at proppene som regel oppstår i beina, gir som oftest tid til å oppsøke medisinsk hjelp eller til at kroppen selv bryter dem ned. I mikrogravitasjon samler imidlertid blodet seg i hodet og til dels i føttene, noe som skaper forhold der blodpropper lettere kan dannes.
Som Blaber forklarte i en pressemelding fra «SFU»:
«Vi har funnet at blodpropper i verdensrommet oftere dannes i halsvenen (vena jugularis). Derfra trenger de ikke å reise langt før de når lungene eller hjertet og utløser en alvorlig medisinsk hendelse. Verdensrommet er ikke et sted der du vil at slike ting skal skje. Nå som man vet at det kan skje, undersøker man dette oftere som en del av standardmålingene», – uttalte Blaber.
De første indikasjonene på at kvinnelige astronauter kunne være mer utsatt for blodpropper kom i 2020, da en kvinnelig astronaut om bord på «International Space Station» (ISS) uventet utviklet en blodpropp i halsvenen.
I den nye studien undersøkte forskerne koagulasjonsresponsen i sanntid hos 18 friske kvinner over fem dager i en «dry immersion»-tank. Dette er et vannbad med en vanntett barriere som holder deltakerne tørre mens de flyter, noe som simulerer vektløshet. Forskerne analyserte deretter blodet ved hjelp av rotasjonstromboelastometri (ROTEM) for å måle hvor raskt blodpropper dannes og utvikler seg.
Denne raske blodtesten vurderer koagulasjonsfunksjonen og årsaker til blødning i sanntid. I tillegg analyserte de deltakernes blod for menstruasjonshormoner, som viste seg å ikke ha noen innvirkning på blodets koagulasjon.
De viktigste funnene viser at tiden det tar før blodet begynner å koagulere (koagulasjonstiden) i en mikrogravitasjonslignende situasjon er lengre, men at blodproppen deretter dannes raskere når prosessen først er igangsatt. Når proppene først var dannet, var de dessuten sterkere og mer stabile enn det som typisk observeres hos pasienter på jorden. Blaber forklarer:
«Vi vet at blodkoagulering hos menn og kvinner på jorden kan variere med alderen, men vi har lite informasjon om hvorvidt dette også gjelder i verdensrommet. I dette mikrogravitasjonsmiljøet fant vi at de kvinnelige deltakerne brukte lengre tid før blodet begynte å koagulere. Men når koaguleringen først startet, gikk den raskere og koagelet ble mer stabilt, noe som gjør det vanskeligere å bryte ned», – er Blaber overbevist om.
Funnene var ikke direkte bekymringsfulle etter kun fem dager i simulert vektløshet, men de vekker uro for fremtidige astronautgrupper som vil befinne seg langt fra medisinsk nødhjelp. Studien viser også at det er behov for mer forskning på risikoen for mannskap på langtidsoppdrag.
Dette gjelder blant annet mannskaper som skal operere på Månen som en del av «NASA»s «Artemis»-program, og på fremtidige oppdrag til Mars, der astronauter vil tilbringe måneder i transit. Blaber og kollegene hans analyserer nå resultatene videre og sammenligner dem med tilsvarende «dry immersion»-studier som omfatter mannlige deltakere.
Slike studier vil bidra til å utvikle fremtidige rutiner for medisinsk overvåking og behandling på lengre romferder.
I mellomtiden sørger romorganisasjoner allerede for at astronautene om bord på ISS jevnlig får ultralydundersøkelse av halsvenene – den samme undersøkelsen som ved en tilfeldighet avdekket blodproppen hos den kvinnelige astronauten i 2020.
