For Labour-partiets strateg Morgan McSweeney er dette nå smertefullt virkelig. Ingen arbeidet hardere enn ham for å sikre at Keir Starmer vant ledervalget i Labour, og deretter la han om partiets arbeidsmåte slik at det skulle være best mulig rustet til valgkamp. En av hovedoppgavene var å velge ut og kontrollere kandidatene, for å forsikre seg om at de var pålitelige og «rene».
Innsatsen hans var oppsiktsvekkende vellykket – i juli 2024 endte det med en historisk valgseier av sjelden styrke. Men 19 måneder senere møter den irskættede rådgiveren nå rasende krav om å trekke seg, fra de samme politikerne som sikret seg plasser i parlamentet takket være hans spektakulære kampanje.
Disse Labour-parlamentarikerne er opprørt over den stadig dypere krisen Starmer og hans nærmeste rådgiver har viklet seg inn i, etter beslutningen om å utnevne Peter Mandelson til britisk ambassadør i USA, selv om de kjente til hans vennskap med den avdøde pedofile finansmannen Jeffrey Epstein. Denne giftige forbindelsen kan nå bli slutten på Starmers karriere som statsminister.
Nylig offentliggjorte dokumenter tyder på at Mandelson, for over 15 år siden da han hadde en sentral posisjon i Labour-regjeringen under finanskrisen, kan ha lekket informasjon til fordel for Epstein. Starmer forsøker å forsvare seg ved å anklage Mandelson for å ha forrådt landet og ved å be om unnskyldning overfor Epsteins ofre, men presset på statsministeren og hans mektigste rådgiver er fortsatt enormt. McSweeney, som det sømmer seg for en toppfigur i det politiske bakteppet, kommenterer ikke saken offentlig.
Deres skjebne avhenger nå av to spørsmål: Hvor mye visste egentlig Starmer og McSweeney om Mandelsons nære bånd til Epstein før de utnevnte ham til ambassadør? Og, enda viktigere: Hvor grundig forsøkte de å finne det ut?
Kontroll av kandidater, både til regjeringsposter og til parlamentet, er en livsviktig prosess. I en tid preget av konstant offentlig granskning og hastige beslutninger blir toppolitikere gang på gang felt av feil og svakheter de selv – eller apparatet rundt dem – ikke har sett eller har valgt å overse.
Ifølge kilder i partiet som jobbet med Labours valgkamp, var både Starmer og McSweeney svært bevisste på dette. I opposisjonsårene 2020–2024 fulgte de nøye med på – og forsøkte å utnytte – de katastrofale svakhetene i utvelgelse og etikk som plaget regjeringen til den tidligere konservative statsministeren Boris Johnson.
«Partygate» og slutten på Johnson-æraen
Først kom skandalen rundt festene i Downing Street under nedstengingen, i strid med pandemirestriksjonene, som kraftig svekket Johnsons omdømme.
Deretter fulgte det avgjørende, skitne kapittelet i Johnson-æraen, da det ble kjent at han var klar over anklagene om seksuell trakassering mot partifellen Chris Pincher, men likevel utnevnte ham til en høytstående posisjon. Da Pincher til slutt trakk seg, etter påstander om at han hadde seksuelt angrepet to menn på en privat klubb, utløste det et opprør blant desillusjonerte konservative parlamentsmedlemmer som snart tvang Johnson til å gå av.
McSweeney mente at Pincher-saken tydelig viste hvorfor Labour måtte stramme kraftig inn reglene for utvelgelse av parlamentskandidater. Han støttet seg også på et nærmere eksempel. I 2021 trakk Labour-representanten Mike Hill seg fra parlamentet etter å ha blitt funnet skyldig i brudd på parlamentets retningslinjer for seksuell atferd. Anklagene hadde vært kjent offentlig i to år, men ved valget i 2019 var Hill likevel blitt nominert som Labours kandidat – og valgt inn.
Suppleringsvalget etter Hills avgang ble en katastrofe for Starmer: Labour tapte en valgkrets som tidligere hadde vært helt trygg, Starmer havnet i dyp krise og var nær ved å trekke seg som partileder.
Ironien er at nettopp denne valgkretsen, Hartlepool i Nordøst-England, i mange år hadde vært Mandelsons politiske høyborg.
Etter nederlaget i 2021 konkluderte McSweeney med at det var avgjørende å hindre folk som Hill i å komme inn på Labours kandidatlister til valget i 2024. Til tross for kraftig intern motstand satte han i gang en kampanje for å gi partiledelsen større kontroll over nominasjonsprosessen og ta makt fra lokale partilag, slik at disse ikke kunne presse gjennom kandidater som ble ansett som upålitelige.
«Skikkede og anstendige» mennesker
McSweeney gjentok stadig at det første og viktigste kriteriet ved utvelgelse av kandidater måtte være deres «skikkethet og anstendighet» som mennesker.
I en kynisk tid, der de fleste velgere ikke lenger er automatisk lojale mot et parti, er det enda viktigere å stille med troverdige kandidater, argumenterte han. Tillit i et valg handler til syvende og sist om den konkrete personen som står på dørstokken med partiets rosett på jakkeslaget. Velgeren skal se Labours rosett som et kvalitetsstempel.
McSweeney var overbevist om at Labour-partiet Starmer overtok i 2020, til dels var «korrumpert». Han mente ikke korrupsjon i form av bestikkelser, men at enkelte aktører i partiet oppførte seg som om partiet var en slags «privat klubb» innrettet mot å tjene medlemmene og deres egne interesser, snarere enn landet.
Nå truer Mandelsons medlemskap i Epsteins «superrike- og innflytelsesrike-klubb» ikke bare Starmer og McSweeneys karrierer, men også deres forsøk på å gjenreise velgernes tillit til politikken. Rasende Labour-parlamentarikere hevder stadig høyere at McSweeneys egen nærhet til Mandelson gjorde ham blind for de åpenbare farene.
Til syvende og sist handler alt igjen om tillit, og hvordan den bygges. Starmer stolte på sin mangeårige venn og partifelle McSweeney, som angivelig presset aktivt på for å få Mandelson utnevnt til ambassadør. McSweeney stolte på Mandelson, som i flere tiår hadde vært både venn og mentor. Og Mandelson har, slik de siste 25 årene viser, hatt en svakhet for rike menn – en svakhet som har vist seg giftig både for ham selv og for partiet.
I politikken er en regjering aldri sterkere enn det svakeste leddet. Derfor er tillit alene nesten aldri nok. McSweeney forsto dette svært godt. En gang.
