Måten vi lader mobilene våre på har i stor grad vært den samme i mange år. Likevel viste et forskerteam for snart tolv år siden at det i teorien kan finnes helt andre måter å tilføre strøm på enn via kabel og stikkontakt.
Mobiltelefonen har blitt et verktøy som påvirker alt fra økonomi til helse. Tjenester som M-Pesa bidro til å endre hverdagen for millioner ved å gi tilgang til banktjenester direkte på mobilen, og i dag er det flere aktive mobilabonnementer i verden enn det er mennesker. Mange bruker også telefonen i akutte situasjoner, og en stor andel oppgir at de har kontaktet akuttmedisinske tjenester via mobilen når det virkelig haster.
Samtidig øker behovet for energi i takt med at stadig flere enheter krever strøm. Alt i hjemmet vårt er avhengig av stabil energitilgang, fra enkle kjøkkenapparater til elbiler. Strøm er dessuten dyrt, enten den kommer fra fossile kilder eller fra fornybar produksjon. Dermed blir jakten på mer effektive energiløsninger også et teknologisk konkurransefortrinn.
Det var i denne sammenhengen forskere ved Queen Mary University of London utviklet en prototype på en smarttelefon som kunne lades ved hjelp av lyd. Ideen var å utnytte vibrasjoner fra støy i omgivelsene, som trafikk, musikk eller til og med stemmer, og gjøre disse vibrasjonene om til elektrisitet.
Teknologien baserte seg på såkalte nanogeneratorer, bygget av sinkoksid-nanotråder. Når nanostrukturen ble utsatt for vibrasjoner, kunne den i prinsippet produsere små mengder strøm. Målet var å redusere behovet for tradisjonell lading og på sikt gjøre mobilbruk mer energieffektiv i hverdagen.
Selv om konseptet vakte interesse, ble det aldri noen kommersiell løsning. Mobilprodusenter pekte på at mengden energi som kunne hentes ut på denne måten ikke var stor nok til å skaleres opp til et nivå som ville fungere for millioner av brukere. Dermed forble teknologien en lovende idé i forskningsmiljøene, uten å bli en del av produktene folk faktisk kjøper.
Historien illustrerer også et tilbakevendende problem i energiteknologi: enkelte innovasjoner blir lagt til side fordi de ikke passer inn i kravene til massemarkedet der og da, selv om de kan ha potensial på lengre sikt. Flere peker derfor på at det kan være verdt å gå tilbake og vurdere eldre teknologiske spor på nytt, i tilfelle vi har oversett løsninger som med dagens materialer, produksjon og behov kan få en ny sjanse.
