Noe uvanlig ser ut til å skje ute til havs.
I områder der det nå står vindturbiner i sjøen, registrerer forskere at hele flokker av sjøfugl ikke lenger er å finne. Det handler ikke om at det er litt færre fugler eller at de har spredt seg. I flere tilfeller ser det ut til at de rett og slett har forsvunnet fra områdene.
Til å begynne med var det ikke lett å oppdage. Havområdene er enorme, og både vær, mattilgang og naturlige bevegelser gjør at forekomsten av fugl kan variere. Over tid skal forskere likevel ha sett et mønster som gikk igjen: Store mengder sjøfugl sluttet å bruke havområder de tidligere var avhengige av.
Havvind er utviklet for å produsere fornybar energi, redusere utslipp og gjøre samfunnet mindre avhengig av fossile brensler. Samtidig innebærer utbygging til havs at man etablerer store installasjoner i områder som allerede fungerer som beiteplasser, trekkorridorer og hvilesoner for sjøfugl.
Fra luften kan endringen virke enkel: Turbiner plassert i åpent hav. For fuglene kan det derimot representere mer enn en visuell endring. Ifølge forskningen kan det påvirke hvordan de opplever og bruker området, og dermed hvor de velger å oppholde seg.
Etter hvert som flere havvindparker er blitt bygget, har forskere fulgt med på hvordan fuglene opptrer i nærheten av anleggene. Enkelte arter kan tilpasse seg, mens andre kan holde avstand. Det som har skapt bekymring, er at reaksjonene i flere regioner skal være mer konsekvente enn man først trodde.
Observasjonene tyder på at fuglene ikke bare legger om ruten litt. I stedet kan de aktivt unngå hele soner. Arter som tidligere samlet seg og beitet i disse havområdene, vender i mindre grad tilbake. Trekkmønstre kan endre seg, og beiteatferd kan bli påvirket.
Et anslag som trekkes fram i denne sammenhengen, er at opptil 256.000 sjøfugl kan ha forsvunnet fra soner nær havvindparker.
Forklaringen beskrives ikke som én enkelt årsak, men som en kombinasjon av faktorer knyttet til turbinene og aktiviteten rundt dem. For det første kan selve forstyrrelsen spille inn. Bevegelsen i rotorbladene, sammen med støy og vibrasjoner, kan skape et miljø enkelte sjøfugler oppfatter som utrygt.
I tillegg kan store konstruksjoner som reiser seg fra åpent hav fungere som barrierer. For arter som orienterer seg etter åpen horisont og som jakter i bestemte mønstre, kan slike inngrep endre hvordan de bruker området.
En tredje faktor som ofte løftes fram, er fortrengning fra leveområder. Havvindparker bygges ofte i produktive havområder der fisk samler seg, og der sjøfugl finner mat. Når slike soner blir opptatt av turbiner og tilhørende aktivitet, kan noen arter velge å trekke bort fremfor å tilpasse seg.
Bekymringen handler ikke bare om at fuglene flytter på seg, men om konsekvensene av flyttingen. Når viktige beiteområder forlates, må fuglene finne alternativer. Det kan bety lengre flyturer, hardere konkurranse om mat og høyere energiforbruk. Over tid kan dette påvirke både overlevelse og hekkesuksess.
Norsk Institutt for Naturforskning har pekt på at når fugl forlater næringsområder, kan det gi ringvirkninger som slår ut i bestandsutviklingen. Forskning publisert i fagtidsskriftet Frontiers har også løftet fram sårbarhet hos enkelte arter i norske farvann, og beskriver at noen kan unngå vindparkområder i så stor grad at de i praksis mister tilgang til deler av sitt naturlige leveområde.
Dette betyr ikke at havvind bør skrinlegges. Poenget forskningen understreker, er at plassering og utforming har stor betydning. Kunnskap om hvordan dyrelivet bruker havområdene, omtales som avgjørende dersom man skal redusere negative effekter.
Det utvikles også nye modeller og verktøy som skal gjøre det lettere å forutsi hvor vindparker kan gi minst mulig påvirkning. Justeringer i plassering, avstander mellom turbiner og omfang kan bidra til å redusere forstyrrelser.
Målet er ikke bare å produsere energi, men å gjøre det på en måte som i minst mulig grad presser andre arter bort fra områdene de har brukt i generasjoner.
