I mer enn 50 år har en enorm stein langs nordgående I-5 ved Bellingham fungert som byens uoffisielle oppslagstavle. Den har blitt malt igjen og igjen med bursdagshilsener, minneord, frierier og politiske budskap – så mange lag at fjerning av maling nå krever håndtering som potensielt farlig avfall.
Nå gjør anleggsmaskiner seg klare til å dele steinen opp i mindre biter.
Årsaken ligger under motorveien: et nett av gamle kulverter som hindrer laks i å nå gyte- og oppvekstområder oppstrøms. Å utbedre disse er et lovpålagt krav, og steinen ligger midt i traseen der arbeidet må utføres. Dermed havner et lokalt landemerke i konflikt med en føderal rettsordre som i flere år har presset frem omfattende endringer i Washingtons veiinfrastruktur.
Steinen var ikke ment som et landemerke. Den var bare en stor kampestein ved veikanten. Men over flere tiår tok lokalsamfunnet den i bruk. Studentfeiringer, sportsseire, minnesmarkeringer og ulike kampanjer gjorde at steinen gradvis fikk en funksjon som offentlig kommunikasjonsflate, mer enn som geologisk formasjon.
Washington State Department of Transportation dokumenterte i 2023 steinens rolle som et særegent sted brukt av lokalsamfunnet i flere tiår. Kartleggingen inngikk i nødvendige miljø- og kulturvurderinger der man ser på hvordan et tiltak påvirker omgivelsene, og hvilke alternativer som finnes for å unngå eller redusere skade. Konklusjonen var at steinen ligger innenfor selve anleggsområdet ved Chuckanut Creek, og at det ikke er praktisk mulig å la den bli stående.
Bakgrunnen er en føderal rettsavgjørelse som pålegger delstaten å fjerne fiskebarrierer skapt av statseide kulverter. Slike konstruksjoner kan stenge laks og steelhead ute fra leveområder oppstrøms, og pålegget har ført til en rekke prosjekter langs veier og motorveier i delstaten.
Strekningen ved Bellingham er en del av dette større arbeidet. Her skal 17 utdaterte kulverter under I-5 ved Lake Samish erstattes av 10 nye konstruksjoner som er utformet for å slippe fisk trygt forbi, i og rundt bekkene Lake, Friday og Chuckanut. Når prosjektet er ferdig, skal det gi tilgang til nær tre kvart mile med ekstra leveområder oppstrøms for laks og steelhead.
Samtidig legger regelverket fra Federal Highway Administration føringer for hva som kan skje med steinen etter at den er fjernet. Den kan ikke plasseres tilbake i en såkalt limited-access-korridor som I-5 eller ved ramper, fordi det kan føre til farlige stopp eller at fotgjengere tar seg inn i områder der det ikke er trygt. Når steinen først er tatt bort, kan den derfor ikke returneres til veikanten.
Fjerningen er mer komplisert enn å løfte steinen på en lastebil. Med en vekt på over 100 tonn er den for stor til å flyttes i ett stykke uten spesialutstyr, tillatelser og betydelige kostnader. Planen er derfor å dele den opp, kontrollert og trinnvis.
Første steg er å håndtere malingen. Etter flere tiår med påføring kan noen lag være blybaserte. Arbeidet kan starte fra midten av april, der man skraper og hakker av maling med små verktøy, eventuelt med hjelp av kjemikalier for å løse opp rester. Jorda rundt steinen skal også fjernes for å ta hånd om mulig forurensning, i enkelte områder ned til rundt 60 centimeters dybde. Massene skal leveres til godkjente mottak.
Når overflaten er renset, skal man bore hull og bruke ekspanderende mørtel for å skape sprekker som gradvis deler steinen. Prosessen gjentas til bitene er små nok til å lastes på lastebiler. Det skal ikke brukes sprengstoff. I denne perioden må bilister regne med periodiske stenginger av høyre kjørefelt på nordgående I-5 nær avkjøringen ved North Lake Samish.
Å finne et nytt sted til et oppdelt 100-tonns symbol har vist seg vanskelig. WSDOT har vurdert offentlige områder, men støtte på praktiske hindringer som begrenset adkomst, miljø- og sikkerhetskrav, ansvar for vedlikehold og manglende infrastruktur for besøkende. Ingen offentlig aktør ønsket å overta.
Dermed gjensto privat løsning. En grunneier i Bellingham har inngått en avtale, vurdert av delstatens Attorney General’s Office, om å ta imot steinbitene og samtidig sørge for offentlig tilgang. Avtalen har et forbehold: Eieren skal inspisere bitene etter flytting og kan velge om de endelig skal overtas. Hvis eieren takker nei, planlegger WSDOT å etablere en ordning for å dele ut deler av steinen til interesserte i lokalmiljøet. Etaten dokumenterer også steinens historie i forbindelse med fjerningen, slik at noe av fortellingen bevares selv om objektet splittes og spres.
Selv om historien om Bellingham-steinen er spesiell, er selve prosjektet del av et bredere, rettsstyrt program for å bedre fiskepassasje og rette opp økologiske konsekvenser av tidligere veibygging. Ved Chuckanut Creek inngår blant annet bygging av tre nye broer langs nord- og sørgående I-5 og Old Samish Road. I sen vår- og sommersesongen skal trafikken i begge retninger etter planen flyttes til midlertidige forbikjøringsveier med to felt, og Old Samish Road vil bli stengt midlertidig mens en ny bro bygges over bekken.
Steinen havnet i veien for et pålegg som strekker seg langt utover én enkelt utbygging. Når den nå forsvinner, reiser det også et spørsmål: Hva er det egentlig som gjør et sted til et landemerke – selve objektet, eller fellesskapets vane med å samles rundt det? Malingen skal bort, steinen skal deles opp, og bitene skal flyttes. Om byen finner en ny flate å uttrykke seg på, eller om den ikke trenger det, kan si vel så mye om Bellingham som steinen noen gang gjorde.
