Sel oppfører seg annerledes i nærheten av vindkraftanlegg til havs, og forskere mener de ser et mønster som ikke tidligere er dokumentert.
Utbygging av havvind trekkes ofte fram som et viktig tiltak i klimakampen. Samtidig kan anleggsfasen skape store forstyrrelser under overflaten. Støyen fra fundamentering, der pæler hamres ned i havbunnen, kan ifølge omtaler av feltobservasjoner skape en «no-go-sone» som gjør at sel trekker seg unna viktige leve- og jaktområder.
Den kraftige lyden kan i verste fall gi varig påvirkning på hørselen. For dyrene blir valget enkelt: enten bli værende i støyen eller flytte seg bort. Konsekvensen er at de kan måtte forlate kjente matkilder og øke avstanden de svømmer for å finne føde, noe som kan tære på energireservene.
Samtidig pekes det på at sel ofte vender tilbake relativt raskt etter at den mest intense aktiviteten er over. Men det er her forskerne mener å se et skifte: Dyrene kommer tilbake med endret atferd.
Når byggingen er ferdig og støyen avtar, kan området rundt installasjonene også endre karakter. Konstruksjoner i sjøen kan fungere som kunstige rev, der det over tid kan samle seg muslinger, krepsdyr og fisk i større tetthet enn i områdene rundt. Dermed kan det oppstå nye lokale «matstasjoner» som tiltrekker seg rovdyr som sel.
Forskere ved University of St Andrews har samlet inn GPS-data fra sel for å kartlegge hvordan de beveger seg i slike områder. Materialet beskrives som et tydelig tegn på at dyrene ikke bare kommer tilbake, men også bruker infrastrukturen aktivt.
Det mest oppsiktsvekkende funnet handler om selens bevegelsesmønster inne i selve vindkraftfeltene. GPS-sporing skal ha vist at noen dyr beveger seg på måter som følger den geometriske plasseringen av turbinene, som om de navigerer gjennom «rader» og «korridorer» mellom fundamentene.
Der marine pattedyr ofte kan bevege seg mer opportunistisk når de søker etter mat, antyder observasjonene at enkelte sel i stedet forflytter seg mer systematisk fra punkt til punkt. Det tolkes som en form for strukturert næringssøk, der dyrene utnytter at byttedyr kan samle seg rundt hver enkelt konstruksjon.
Dette reiser nye spørsmål: Handler atferden kun om tilgang på mat, eller påvirker slike anlegg også hvordan dyrene lærer seg å orientere seg og planlegge bevegelsene sine? Dersom mønsteret bekreftes i flere studier og områder, kan det få betydning for hvordan man planlegger utbygging og avbøtende tiltak.
På den ene siden kan anleggsarbeid fortrenge dyr fra viktige områder og gi økt belastning i perioder. På den andre siden kan ferdige installasjoner skape nye habitater som enkelte arter utnytter. Spørsmålet blir hvordan man kan redusere de negative effektene i byggefasen, samtidig som man forstår de langsiktige endringene som skjer når dyrelivet tilpasser seg.
