EU-kommisjonen legger onsdag frem en omfattende krisepakke for energi i et forsøk på å avverge en ny energikrise i Europa. Problemet er at situasjonen endrer seg så raskt at det er uklart hvilket hull pakken egentlig skal tette.
Siden krigen med Iran brøt ut 28. februar, har EUs bekymringer skiftet i høyt tempo. Først handlet det om høye energipriser som allerede var på vei opp før konflikten. Deretter kom frykten for gassleveranser, før oppmerksomheten flyttet seg til synkende lagre av flydrivstoff og uro for raffinerikapasiteten i Europa.
Over alt dette henger selve krigen og usikkerheten rundt utviklingen i Persiabukta. Den strategisk viktige Hormuzstredet står sentralt, og uforutsigbare diplomatiske utspill fra USAs president Donald Trump har ifølge flere kilder ikke bidratt til å skape ro rundt den maritime flaskehalsen som store deler av verdens energiforsyning er avhengig av.
Utkast til dokumenter viser at EU-kommisjonen forsøker å treffe flere mål samtidig, men innenfor et begrenset handlingsrom. Hovedgrepet er å oppfordre medlemslandene til å ta i bruk eksisterende verktøy i regelverket, kombinert med midlertidige justeringer for å gjøre ordningene mer treffsikre.
Blant forslagene ligger endringer i reglene for støtte som kan gi landene mulighet til å dekke opptil 70 prosent av kostnadene på engrosstrøm frem til desember. I tillegg åpnes det for at enkelte sektorer kan få dekket opptil 50 prosent av ekstra drivstoffkostnader som følger av krisen. Kommisjonen vil også samarbeide med medlemslandene om målrettede skattekutt for å dempe energiregningene.
Samtidig bærer en betydelig del av responsen preg av å være langsiktig eller improvisert. Det skyldes både hvor raskt virkeligheten endrer seg, og hvor vanskelig det er å bryte med tiår med avhengighet av fossile energikilder. Noen tiltak viderefører EUs eksisterende klimapolitikk, som å fremskynde avkarbonisering av kraftnettene, mobilisere grønn kapital og få flere husholdninger til å ta i bruk mer energieffektive og elektriske løsninger.
Andre elementer ser ut til å være laget for å møte et stadig skiftende trusselbilde, blant annet bedre koordinering mellom landene, tiltak for å redusere etterspørselen og mer informasjonsdeling for å få bedre oversikt over sårbarhetene.
Likevel tviler flere på om onsdagens pakke vil være nok for hovedstedene, som forbereder seg på en urolig periode som kan vare i årevis. En nasjonal tjenesteperson peker på at utvidede støtteordninger kan gi en viss trygghet, men neppe vil være tilstrekkelig til å påvirke situasjonen betydelig.
Det grunnleggende problemet er at en virkelig effektiv respons krever både tid og store økonomiske ressurser, noe mange land ikke har tilgjengelig.
– Ikke alle land som er avhengige av fossile brensler kan raskt gå over til elektrisitet, men dette er den eneste løsningen, uttalte Litauens energiminister Žygimantas Vaičiūnas. – Ingen kan forutsi fremtiden for de globale markedene. Noen ganger er vi gisler i situasjonen.
Da krigen startet, mente mange at en bred EU-respons var for tidlig. I de første ukene la flere energiministre vekt på at EU hadde mer diversifiserte leveranser enn tidligere, og at veksten i fornybar energi gjorde at krisen trolig ikke ville bli like alvorlig som etter Russlands invasjon av Ukraina i 2022. Budskapet var at forsyningen var trygg, og at hovedrisikoen lå i prisene.
Kommisjonen nølte med å foreslå nye, store grep og pekte i stedet på mulighetene som allerede fantes, som skattegrep og støtteordninger, samtidig som landene ble oppfordret til å øke tempoet i elektrifisering og utslippskutt. I starten ble dette omtalt som en bekreftelse på at EUs grønne omstilling og diversifiseringsstrategi hadde vært riktig. Etter hvert som krigen utviklet seg, ble den linjen vanskeligere å holde.
EU er relativt lite direkte avhengig av energi som passerer Hormuzstredet, selv om stredet står for rundt 20 prosent av globale leveranser av olje og flytende naturgass. Mange av EUs importvolumer kommer fra blant annet USA, Canada, Norge, samt Aserbajdsjan og Algerie.
Likevel oppsto det raskt et nytt sårbarhetspunkt knyttet til naturgass. EU kjøper begrensede mengder gass fra Persiabukta, men den økende bruken av flytende naturgass har gjort markedet mer globalt og mer konkurranseutsatt. I motsetning til rørledninger kan LNG-skip styres dit prisene er høyest, noe som ved en stenging eller uro i Hormuzstredet kan føre til hard konkurranse om færre laster, og at volum flyttes fra Europa til Asia.
Det som for alvor tydeliggjorde risikoen, kom under et toppmøte 19. mars, da bombardement av to store gassfelt i Qatar slo ut en del av den globale forsyningen. Flere EU-land ble berørt, blant annet Italia og Belgia, etter at ledelsen i Qatars største energiselskap erklærte force majeure i kontrakter og varslet at det kunne ta flere år å bygge opp kapasiteten igjen.
Med ett fremsto faren for langvarige forstyrrelser som reell. Selv om krigen skulle ta slutt, kan endringer i globale forsyningskjeder gi varige utslag i prisene. Dette kom på toppen av bekymringen for lave gasslagre i Europa etter en vinter med store uttak.
Samme dag begynte EU i større grad å skissere mer konkrete tiltak, blant annet midlertidige endringer i støtteordninger, vurderinger knyttet til EUs kvotemarked og forsiktige signaler om en mulig ekstraskatt på energiselskaper. Kommisjonen oppfordret også landene til å myke opp strenge krav til gasslagring for å unngå panikkjøp som kunne presse prisene ytterligere opp. Samtidig begynte flere regjeringer å sikre leveranser på egen hånd gjennom bilaterale avtaler og reiser til alternative leverandørland.
Kommisjonen avviste imidlertid krav om å gjøre grunnleggende endringer i EUs grønne politikk, til tross for press fra en gruppe land med høy fossilavhengighet.
Da gassbildet etter hvert virket noe mer håndterbart, vokste en annen bekymring frem: flydrivstoff og diesel. I motsetning til blant annet råolje og naturgass er Europa mer avhengig av raffinerte produkter fra regionen, og en stor del av EUs tilførsel av flydrivstoff og diesel går via Hormuzstredet.
Siden slutten av mars har dette dominert diskusjonene. EU har oppfordret regjeringer til å få innbyggere til å reise mindre for å spare drivstoff. Det har også vært snakk om deling av drivstoff mellom land, advarsler mot hamstring, og en mild oppfordring om at europeere kan ta i bruk mer drivstoffbesparende kjørevaner som et frivillig tiltak.
Selv etter at flere industriland i mars frigjorde store oljereserver gjennom Det internasjonale energibyrået, advarer analytikere om at Europa kan ha begrenset tid igjen med tilstrekkelige lagre av flydrivstoff. Enkelte medlemsland er dessuten bekymret for kutt i innenlandsk produksjon av raffinerte produkter, noe som kan øke importavhengigheten ytterligere.
Den raske rekken av nye bekymringer ser ut til å ha gjort det vanskelig for Kommisjonen å lage en respons som passer alle og samtidig beskytter det indre markedet. I utkastene til onsdagens forslag er noen deler om flydrivstoff fortsatt ufullstendige, sammenlignet med mer detaljerte punkter om støtte og skattetiltak.
Kommisjonens kommunikasjon har også fremstått motstridende. På den ene siden har det kommet avvisninger av at Europa står i en direkte drivstoffkrise, mens flyplasser samtidig advarer om kanselleringer og EU selv ber folk redusere transportbruken for å dempe presset.
Et annet problem er at EU ikke har hatt et godt nok detaljbilde av egen sårbarhet. Blant tiltakene som nå ventes, er derfor mer kartlegging av avhengigheten av flydrivstoff og en bedre oversikt over europeisk raffinerikapasitet.
Koordinering mellom landene er også et stridspunkt. Selv om ulike grupper møtes jevnlig, skjer mye av den reelle koordineringen i praksis bilateralt mellom Kommisjonen og enkeltland. Behovet for rask informasjonsdeling har vært så tydelig at en energiminister i et møte nylig tok til orde for en egen meldingsgruppe for å dele opplysninger om forsyninger. EU vurderer samtidig å hente frem igjen et omstridt forslag om felles gassinnkjøp.
Nederland har allerede gått foran på egen hånd med hastegrep og en ekstra frigjøring av oljelagre, uten å vente på en felles EU-prosess.
Forslagene onsdag ventes likevel å holde fast ved hovedlinjen fra krigens start: å bruke krisen til å gi bedre insentiver til grønn omstilling, blant annet gjennom lavere nettariffer og vage løfter om å mobilisere mer grønn finansiering.
Også dette skaper konflikt. Enkelte land, særlig i rikere deler av Nord-Europa, advarer mot at mer støtte kan forvri konkurransen i det indre markedet og undergrave langsiktige investeringsplaner. Andre mener tiltakene er for svake og at hovedansvaret likevel blir liggende på nasjonale myndigheter.
Vaičiūnas støtter at EU vil gi landene større rom til å finansiere grønn omstilling, men frykter at mindre land og land med høy gjeld ikke vil ha økonomisk kapasitet til å utnytte handlingsrommet.
– I prinsippet gir disse unntakene mer frihet for medlemslandene, men den økonomiske byrden ligger på deres skuldre, sa han, og etterlyste felles EU-verktøy, som felles gjeld, for å supplere regelendringer og hjelpe landene med å finansiere blant annet varmepumper, batterier og elbiler.
For Litauens energiminister er én konklusjon tydelig: Varig energisikkerhet krever at Europa gjør seg ferdig med fossilavhengigheten. Men noen rask løsning finnes ikke.
