Teorien om panspermia går ut på at liv kan spres i universet via asteroider, kometer og andre himmellegemer. Når byggesteiner for liv først oppstår på en planet, kan kraftige nedslag slynge materiale fra overflaten ut i verdensrommet. Dette materialet kan i teorien frakte med seg organiske forbindelser eller mikroorganismer videre til andre verdener.
I flere tiår har forskere diskutert om slik utveksling kan ha skjedd mellom Jorden og Mars, i begge retninger. Den siste tiden har også Venus blitt trukket inn i diskusjonen, særlig etter ny interesse for muligheten for mikrobielt liv i planetens tette skylag. Det har ført til nye spørsmål om det kan ha foregått transport av materiale mellom Venus, Jorden og Mars.
I en fersk studie presentert på Lunar and Planetary Science Conference 2026 har et forskerteam fra Johns Hopkins University Applied Physics Laboratory og Sandia National Laboratories sett nærmere på denne muligheten. De tok utgangspunkt i et rammeverk kalt Venus Life Equation, utviklet i 2021, for å anslå hvor sannsynlig det er at liv kan finnes i Venus-atmosfæren.
Venus Life Equation er inspirert av Drake-ligningen, som brukes til å diskutere sannsynligheten for intelligent liv i universet. I Venus-varianten deles sannsynligheten for eksisterende liv opp i flere faktorer som kan kombineres. I modellen representerer L sannsynligheten for at liv finnes (fra 0 til 1), mens O handler om opprinnelse (sannsynligheten for at liv oppstod og etablerte seg), R beskriver robusthet (hvor godt et mulig økosystem kan tåle endringer), og C står for kontinuitet (sannsynligheten for at beboelige forhold har vedvart fram til i dag).
Forskerne startet med et grunnleggende problem: Uansett hvor organisk materiale kommer fra, må det kunne overleve selve reisen. Et nedslag som slynger materiale ut i rommet innebærer kraftige støt, høy varme og store påkjenninger. Deretter venter ekstreme temperaturer, stråling og vakuum i verdensrommet.
Samtidig peker tidligere datamodeller og analyser av meteoritter funnet på Jorden på at organisk materiale kan overleve både utslynging og transport mellom planeter. For at eventuelle mikrober eller organiske rester skal kunne ha betydning på Venus, må materialet dessuten ende opp i eller over skylagene, der forholdene antas å være mindre ekstreme enn nær overflaten.
Derfor konsentrerte beregningene seg om hvordan store meteoritter, såkalte bolider, oppfører seg når de treffer Venus-atmosfæren. Teamet vurderte blant annet hvordan de brenner opp, eksploderer og fragmenteres til mindre biter som i teorien kan bli liggende og sveve i skylagene.
I analysen brukte forskerne en etablert metode kjent som pannekakemodellen, som beskriver hvordan en bolide kan splintres når den passerer gjennom en atmosfære. Når et objekt eksploderer i atmosfæren, kan luftmotstanden spre fragmentene horisontalt og danne en bred sky av materiale. Forskerne omtaler slike spredte fragmenter som små «celler» av materiale.
Ved å kombinere pannekakemodellen med tidligere studier og kjente parametere, estimerte teamet hvor mye materiale som kan ha blitt levert til Venus-skyene fra Jorden eller Mars. De konkluderte med at svært store mengder fragmenter kan ha blitt overført fra Jorden til Venus gjennom tidene, og at en betydelig andel i teorien kan ha vært levedyktig under riktige forutsetninger.
Den mest konkrete beregningen i studien antyder at rundt 100 slike «celler» kan bli spredt i Venus-skyene per jordår, og at opptil 20 milliarder kan ha blitt overført fra Jorden i løpet av de siste én milliard årene.
Forskerne understreker at modellen ikke fanger opp alle detaljer i samspillet mellom bolider og atmosfæren, og at hvert ledd i ligningen innebærer stor usikkerhet, på samme måte som for Drake-ligningen. Likevel mener de resultatene viser at panspermia mellom Jorden og Venus er mulig.
Konsekvensen er at dersom en fremtidig astrobiologisk romsonde faktisk skulle finne tegn til liv i skylagene på Venus, kan det ikke utelukkes at livsformene i så fall opprinnelig stammer fra Jorden.
