På vei stadig nærmere jorden ryddet astronautene på Artemis II i romfartøyet sitt før den dramatiske returen gjennom atmosfæren, og delte samtidig inntrykk fra den historiske ferden rundt månen. De beskrev opplevelsen som både surrealistisk og dypt gripende.
Da den nest siste dagen av ferden startet torsdag, befant mannskapet seg mindre enn 240.000 kilometer fra hjemmet, mens avstanden fortsatte å minke. Det er første gang på mer enn et halvt århundre at mennesker har reist så langt mot månen.
– Vi må komme oss tilbake. Det er så mye data dere allerede har sett, men alt det beste blir med oss hjem. Det er så mange flere bilder og så mange flere historier, sa piloten Victor Glover, og la til at selve returen også vil gjøre inntrykk.
– Å ri på en ildkule gjennom atmosfæren er også noe helt spesielt, sa han.
For kommandør Reid Wiseman var det å være fullstendig avskåret fra resten av menneskeheten i nær en time, mens romfartøyet befant seg på baksiden av månen, det som skilte seg mest ut.
– Det er mye hjernen vår må bearbeide … og det er en ekte gave, sa Wiseman sent onsdag under mannskapets første pressekonferanse siden før oppskytingen.
Mens de var uten kontakt bak månen mandag, ble Wiseman, Glover, Christina Koch og canadieren Jeremy Hansen de menneskene som har vært lengst fra jorden. På det meste var de 406.771 kilometer unna før de satte kursen hjemover.
Da de kom til syne igjen fra baksiden av månen, opplevde de også en total solformørkelse sett fra deres posisjon, idet månen dekket solen fra deres perspektiv.
Oppskytingen fra Florida 1. april bidro til mindre lys på månens bakside, påpekte Glover. Formørkelsen omtalt han som en slags trøstepremie.
– Det var en av de største gavene, sa han.
Samtidig som det ble erkjent at mange kjenner på spenning og uro før fredagens retur, sa NASAs assisterende administrator Amit Kshatriya at mannskapets tydelige kjærlighet og hengivenhet til familiene sine har rørt folk verden over.
– Hvis du ikke kan ta med kjærlighet til stjernene, hva er det da vi holder på med? sa han, og pekte på verdien av menneskelig tilstedeværelse i slike oppdrag.
Fredagens gjeninntreden og landing i Stillehavet utenfor San Diego var nå øverst på alles agenda. Bergingsskipet USS John P. Murtha var allerede til havs, og en gruppe militære fly og helikoptre sto klare til å bistå i operasjonen.
Det er første gang siden Apollo 17 i 1972 at NASA og det amerikanske forsvarsdepartementet samarbeider om gjeninntreden for et bemannet måneoppdrag.
Orion-kapselen skal komme inn i atmosfæren i ekstrem hastighet, beregnet til rundt 10.657 meter per sekund. Det er ikke rekord, men likevel et tempo som beskrives som nesten ufattelig.
Flydirektør Jeff Radigan understreket at innflyvningsvinkelen må treffe presist, med en margin på bare én grad.
– La oss ikke pakke det inn. Vi må treffe den vinkelen riktig – ellers får vi ikke en vellykket gjeninntreden, sa han.
Kontrollsenteret vil følge nøye med på hvordan varmeskjoldet tåler belastningen. Under den eneste andre Orion-ferden til månen, en ubemannet test i 2022, fikk varmeskjoldet mer skade enn forventet under de ekstreme temperaturene ved retur.
I stedet for å bytte varmeskjoldet på Artemis II, noe som ville gitt nye og lange forsinkelser, har NASA justert kapselens nedstigning gjennom atmosfæren for å redusere tiden med den mest intense varmeeksponeringen. For Artemis III og senere oppdrag er det planlagt redesignede varmeskjold.
Videre i programmet skal Artemis III gi astronauter mulighet til å øve på dokking mellom kapselen og én eller flere månelandere i bane rundt jorden. Artemis IV, som er planlagt i 2028, tar sikte på å lande to astronauter nær månens sørpol, som et ledd i NASAs mål om en mer varig tilstedeværelse og en bærekraftig base på månen.
NASA har vært tilbakeholdne med å oppgi konkrete tall for risikovurderingen i det nær ti dager lange oppdraget, men har samtidig erkjent at oppskyting og gjeninntreden er de mest kritiske fasene.
– Nå er vi helt på oppløpssiden. Vi er ved slutten av oppdraget, og det å få mannskapet trygt hjem og trygt ned, er en betydelig del av risikoen som fortsatt ligger foran oss, sa NASAs Lakiesha Hawkins.
