Å bøye selve romtidens vev har lenge vært en drøm i vitenskapen. I over hundre år har fysikere utviklet teorier som forsøker å forklare universets dypeste mysterier, og ny kunnskap har gradvis flyttet grensene for hva vi tror er mulig.
Det som tidligere hørte hjemme på filmlerretet, glir i økende grad inn i laboratoriene. I science fiction-serien Star Trek fantes det for eksempel en håndholdt enhet som kunne diagnostisere sykdommer på sekunder. I dag finnes det mobilapper godkjent av amerikanske helsemyndigheter som kan bidra til å oppdage hudkreft eller overvåke hjerterytme.
Også eldre fremtidsvisjoner har truffet overraskende godt. I 1865 skrev Jules Verne Fra Jorden til Månen, der han beskrev en romkapsel av aluminium som skulle skytes opp fra Florida. Han tok også høyde for at personene om bord ville oppleve vektløshet.
En av de mest seiglivede drømmene fra populærkulturen er «warp drive», et fremdriftssystem som i teorien kan få et fartøy til å reise ved å manipulere romtiden. Ideen har vært diskutert i tiår, men har vært vanskelig å forene med praktisk fysikk og gjennomførbare energibehov.
Samtidig jobber forskergrupper verden over med å forstå energi på stadig mer grunnleggende nivåer, helt ned til partikkel- og materialnivå. Målet er både å forbedre energiproduksjon og å finne nye teknologiske prinsipper som kan gi helt andre muligheter i framtiden.
Et sentralt bidrag i denne retningen er en forskningsartikkel med tittelen Introducing physical warp drives, publisert i et tidsskrift i regi av IOP Science. Arbeidet er skrevet av Alexey Bobrick og Gianni Martire, og tar utgangspunkt i ideer som har fått næring av science fiction, men forsøker å gi dem en mer fysisk og matematisk håndterbar form.
Den klassiske referansen i faglitteraturen er den såkalte Alcubierre-løsningen fra 1994. Den skisserte et «warp-boble»-konsept, men hadde et stort problem: For å fungere krevde modellen såkalt eksotisk materie med negativ masse. Siden negativ masse ikke er observert på en måte som gjør den praktisk tilgjengelig, ble konseptet i stor grad stående som et teoretisk tankeeksperiment.
I den nye tilnærmingen peker forskerne på at et warp-konsept kan beskrives som en slags «skal» av vanlig materiale, snarere enn noe som nødvendigvis krever uobserverte former for materie. De argumenterer for at dersom man endrer geometrien på warp-boblen og gjør den flatere og bredere, kan energibehovet reduseres betydelig.
Forskerne understreker likevel en viktig begrensning: Med materialer som kan tenkes å eksistere i praksis, vil en slik «fysisk warp drive» være begrenset til hastigheter under lyshastigheten. Det betyr at den ikke gir den klassiske superraske interstellare reisen som ofte skildres i filmer og serier.
For å komme forbi lyshastigheten må man fortsatt løse utfordringen med eksotisk materie og de fundamentale kravene som følger av relativitetsteorien. Likevel kan en mer realistisk, subluminal variant være interessant i seg selv, fordi den i teorien kan redusere tiden det tar å frakte energi, last eller i et langt perspektiv mennesker over svært store avstander.
Selv om dette fortsatt befinner seg på et tidlig stadium, viser arbeidet hvordan nye matematiske grep og alternative antakelser kan gjøre et gammelt science fiction-konsept mer konkret. Veien fra modell til praktisk teknologi er lang, men forskningen bidrar til å flytte diskusjonen fra «umulig» til «kanskje – under bestemte betingelser».
