En ny type kritisk infrastruktur er i ferd med å vokse frem over hodene våre. Lav jordbane, ofte omtalt som LEO, blir stadig viktigere for alt fra navigasjon og telekommunikasjon til forsvar og global nettilgang. Utviklingen har bidratt til en kraftig økning i investeringer i romøkonomien.
LEO beskriver området i rommet opptil rundt 2.000 kilometer over jordoverflaten. Satellitter i lav jordbane er nærmere jorden enn satellitter i høyere baner, noe som kan gi raskere responstid, lavere kostnader for oppskyting og mer effektiv kommunikasjon. De ligger ikke stille over samme punkt på kloden, og brukes ofte i store nettverk, såkalte konstellasjoner, for å gi best mulig dekning.
Til sammenligning har høyere baner, som MEO og GEO, lenge vært hjem for etablerte satellittsystemer. Der er driften gjerne mer forutsigbar, men også mer bundet av faste rammer og operative begrensninger.
Investeringene skyter fart
En oversikt fra Space IQ viser at det i 2025 ble registrert investeringer for mer enn 45 milliarder dollar i sektoren, opp fra i underkant av 25 milliarder dollar året før. Dette understreker hvor raskt lav jordbane er i ferd med å gå fra nisje til strategisk infrastruktur.
Carlos Moreira, toppsjef i det sveitsiske cybersikkerhets- og halvlederselskapet Wisekey, mener tilgang til bane rundt jorden er i ferd med å få samme strategiske betydning som havner, sjøkabler og energinett på bakken.
SpaceX, Nvidia og kampen om infrastrukturen i rommet
Det mest synlige eksempelet på skiftet er SpaceX og Starlink, som allerede består av mer enn 9.500 satellitter. Selskapet har signalisert planer om å øke antallet ytterligere, og har også lansert ideer om langt større prosjekter, blant annet et solcelledrevet system for databehandling i bane som på sikt kan omfatte svært mange satellitter.
Samtidig kommer nye aktører og nye konsepter til. Nvidia har nylig presentert en plattform som skal legge til rette for kunstig intelligens-beregninger i rommet, med ambisjon om å støtte alt fra orbitale datasentre og geospatial etterretning til mer autonome romoperasjoner.
– Romdatabehandling, den siste grensen, har kommet, sa Nvidia-sjef Jensen Huang under selskapets GTC-konferanse i 2026.
Amazon LEO planlegger på sin side å sende opp mer enn 3.000 satellitter. Amerikanske myndigheter har også godkjent ytterligere 4.500 satellitter for mulig utplassering senere. Jeff Bezos-grunnlagte Blue Origin er ventet å bidra til et stort antall oppskytinger og satellitter i årene som kommer.
I Europa har Eutelsat gjennom OneWeb et nettverk på over 600 satellitter. Frankrike har samtidig forpliktet seg til store investeringer i Eutelsat og har blitt selskapets største aksjonær, med mål om å bygge opp et europeisk alternativ i samme landskap som Starlink.
Kina har også meldt inn planer for et svært omfattende antall satellitter fordelt på flere konstellasjoner. Summen av disse prosjektene peker mot en ny fase, der rommet i større grad blir kommersialisert, industrialisert og gjenstand for geopolitisk konkurranse.
Et nytt øyeblikk for romøkonomien
Ifølge Space Capital er det investert mer enn 400 milliarder dollar i romøkonomien siden 2009, der USA står for over halvparten, etterfulgt av Kina. Space Capital-sjef Chad Anderson beskriver utviklingen som tidlig i en infrastruktursyklus som kan vare i flere tiår.
Han peker også på at bransjen i økende grad modnes for børs og offentlig kapital. Flere romselskaper er allerede børsnotert, og flere kan komme etter. Blant de mest omtalte mulighetene er en eventuell børsnotering av SpaceX, som enkelte mener kan bli en milepæl som endrer investorers forventninger og trekker inn mer kapital.
Samtidig advarer Moreira i Wisekey om at veksten må håndteres med samme alvor som spørsmål om digital suverenitet på jorden. Han mener rommet bør forbli et område som kommer menneskeheten til gode, gjennom bedre tilkobling, forskning og økonomisk vekst, og ikke bli en arena for ukontrollert konkurranse og økt systemrisiko.
Regelverk under press
En av de største utfordringene for videre vekst er styringen av lav jordbane. Dagens rammeverk er sammensatt og delvis fragmentert, med ulike nivåer av internasjonale avtaler, frivillige standarder og nasjonale reguleringer.
På internasjonalt nivå slår Outer Space Treaty fast at stater har ansvar for romaktivitet under deres jurisdiksjon. I tillegg finnes det retningslinjer for å redusere romskrot, men disse er i stor grad ikke bindende. Den internasjonale teleunionen ITU koordinerer spektrumbruk globalt for å redusere forstyrrelser og sikre stabil drift, mens bransjeinitiativer som Space Safety Coalition arbeider for frivillige beste praksiser.
Nasjonalt finnes egne tilsynsregimer. I USA lisensierer FCC satellittkonstellasjoner og spektrum, mens FAA fører tilsyn med oppskyting og reinnføring i atmosfæren.
Likevel mener flere eksperter at regelverket ikke er tilpasset dagens utviklingstakt. Raza Rizvi, advokat med TMT-fokus i Simmons & Simmons, peker på at mye av det juridiske rammeverket ble utformet for mer forutsigbare forhold i geostasjonær bane, og at verktøykassen ikke er tilstrekkelig når aktiviteten i LEO blir mer kompleks og risikofylt.
Siamak Hesar, toppsjef i romfartsintelligensselskapet Kayhan Space, sier dagens reguleringer i stor grad er laget for tregere, statlig drevne programmer, og at regelverket må utvikles i takt med industrien. Han mener det trengs et nytt perspektiv når kommersielle aktører, ikke myndigheter, i økende grad blir de viktigste brukerne av rommet.
For Amazon LEO peker europeisk leder Martijn Rogier van Delden på et stort mulighetsrom i å bruke LEO-satellitter til å koble milliarder av mennesker til internett, og omtaler det som et potensielt vendepunkt for å redusere det digitale gapet.
