Hvordan kan du egentlig vite at noe er ekte?
Noen ting kan du se direkte, som fingrene dine. Andre ting, som haken din, må du bruke speil eller kamera for å se. Og så finnes det ting du ikke kan observere selv, men likevel tror på fordi foreldre, lærere eller bøker har fortalt deg at de finnes.
En fysiker bruker følsomme instrumenter og avansert matematikk for å undersøke hva som er virkelig og hva som ikke er det. Problemet er at ingen informasjonskilde er helt til å stole på: Målinger kan være feil, beregninger kan inneholde unøyaktigheter, og selv øynene kan lure oss. Et kjent eksempel er den virale kjolen som delte internett, der folk ikke klarte å bli enige om hvilke farger den hadde.
Når alle kilder til kunnskap kan ta feil iblant, er det ikke rart at enkelte har stilt et grunnleggende spørsmål: Kan vi noen gang være sikre på noe som helst?
En gammel tvil i ny drakt
Hvis du ikke kan stole på noe, hvordan kan du da være sikker på at du er våken? For tusenvis av år siden beskrev den kinesiske filosofen Zhuangzi en drøm der han var en sommerfugl, før han våknet og innså at det like gjerne kunne være omvendt: Kanskje han egentlig var en sommerfugl som drømte at den var et menneske.
Også Platon spekulerte i om det vi ser bare kan være skygger av noe mer virkelig. Kanskje verden vi lever i ikke er den «egentlige», men mer lik et stort dataspill, eller et scenario som i filmen The Matrix.
Simulasjonshypotesen er et moderne forsøk på å bruke logikk og teknologisk utvikling til å gi et svar: at vi med stor sannsynlighet lever i en slags kunstig virkelighet.
Argumentet som fikk mange til å sperre opp øynene
For rundt 20 år siden formulerte filosofen Nick Bostrom et kjent resonnement basert på at videospill, virtuell virkelighet og kunstig intelligens utviklet seg raskt. Den utviklingen har fortsatt, og i dag kan folk oppleve stadig mer oppslukende VR og samtale med kunstige systemer som kan virke nærmest bevisste.
Bostrom tok denne trenden og projiserte den langt inn i fremtiden. Han så for seg en verden der man kan simulere trillioner av mennesker på en realistisk måte. Han argumenterte også for at dersom en simulert versjon av deg oppfører seg som deg utenfra, vil den fra innsiden oppleves som deg – med tanker, følelser og subjektive erfaringer.
Se for deg at menneskeheten en gang i et fjernt århundre blir i stand til å simulere hva som helst. Da er det ikke usannsynlig at noen vil kjøre mange simulasjoner av vår tid, enten for å lære om fortiden eller bare for underholdning.
Bostroms poeng er dette: Hvis «den opprinnelige» jorden på 2000-tallet bare har eksistert én gang, men senere blir simulert trillioner av ganger, og simulasjonene er så gode at de som lever i dem opplever seg selv som virkelige, da er det statistisk mer sannsynlig at du befinner deg i en av de mange simulasjonene enn på den ene originale jorden.
Argumentet blir ekstra fristende dersom man tror at slike simulasjoner faktisk vil bli laget i fremtiden. Da, mener Bostrom, følger det logisk at man også bør regne det som sannsynlig at man lever i en simulasjon allerede nå.
Kan en simulasjon forklare «glitcher» i hverdagen?
Tilhengere av ideen spør av og til om små rariteter kan være tegn på en simulasjon: At mobilen ikke ligger der du var sikker på at du la den, at du følte at noe kom til å skje rett før det skjedde, eller at synsinntrykk kan virke merkelige og tvetydige.
Det finnes også mer grunnleggende grunner til at noen mener verden kan minne om et dataspill. I fysikken finnes det en bestemt minste skala, langt mindre enn et atom, der teoriene våre slutter å fungere på vanlig måte. I tillegg kan vi ikke observere universet uendelig langt utover, blant annet fordi lyset fra svært fjerne områder ikke har hatt tid til å nå oss siden universets tidlige fase.
For enkelte kan dette høres ut som begrensninger i et digitalt system: Du kan ikke se mindre enn en «piksel», og du kan ikke se forbi «skjermkanten».
Skepsis og motargumenter
Det finnes naturligvis andre og mer hverdagslige forklaringer. Du kan for eksempel ha husket feil da du lette etter mobilen.
En viktig del av Bostroms argument er at det ikke nødvendigvis krever et fysisk bevis. Det bygger på en logisk slutning: Hvis du virkelig tror at mange ekstremt kraftige simulasjoner vil bli laget i fremtiden, så følger det at du mest sannsynlig lever i en av dem.
Flere kjente stemmer har latt seg fascinere av tanken, blant annet vitenskapsformidlere og profilerte teknologigründere. Andre er mer skeptiske. Teknologien som kreves for å simulere hele verdener med bevisste vesener kan være så ekstrem at Bostrom selv beskriver slike simulatorskapere som nærmest gudelike – og han åpner for at menneskeheten kanskje aldri kommer dit.
Selv om spørsmålet langt fra er avgjort, har simulasjonshypotesen vist seg å være et kraftig filosofisk argument som utfordrer våre mest grunnleggende forestillinger om virkeligheten – og som fortsetter å fange interessen til millioner.
