Iranske angrep har ført til stans i LNG-produksjonen i Qatar og gitt store forstyrrelser i skipsfarten gjennom Hormuzstredet. Flere EU-land kan bli særlig hardt rammet.
Selv om EU-kommisjonen understreker at det ikke er noen akutt gassmangel, har den nederlandske TTF-referanseprisen – hovedreferansen for gasspriser i Europa, brukt av tradere, energiselskaper og myndigheter til å fastsette kontrakter – steget kraftig de siste dagene. Det gjenspeiler markedsuro knyttet til en strammere global LNG-tilgang.
Qatars energiminister Saad al-Kaabi uttalte til avisen «Financial Times» at krig i Midtøsten kan
«slå beina under verdensøkonomien», – sa al-Kaabi,
ved å hemme veksten og øke energiregningene som følge av knapphet.
Den qatarske ministeren la også til at selv om konflikten skulle ta slutt umiddelbart, vil Qatar trenge
«uker til måneder»
på å normalisere leveransene etter nedstengningen av Ras Laffan, LNG-eksportkomplekset som denne uken ble truffet av iranske droner.
Med gasslagre i EU på rundt 30 prosent, ifølge «Gas Infrastructure Europe», går unionen inn i en kritisk fase for å fylle lagrene før neste vinter.
Situasjonen vekker vonde minner om energikrisen i 2022 etter den russiske invasjonen av Ukraina, men utspiller seg nå i en kontekst der EU i langt større grad har diversifisert bort fra russisk rørgass.
EU-kommisjonen kalte onsdag inn til krisegrupper for energikoordinering, og påpekte at amerikanske LNG-leveranser – som nå utgjør hoveddelen av importen – sammen med norsk rørgass foreløpig holder forsyningene stabile.
EUs energikommissær Dan Jørgensen har også fremhevet betydningen av økte leveranser fra Aserbajdsjan gjennom den sørlige gasskorridoren.
Likevel er enkelte EU-land spesielt sårbare for forstyrrelsene, enten fordi de er store LNG-importører, er sterkt avhengige av qatarsk gass, eller har uvanlig lave lagernivåer.
EU-landene med mest å tape
I 2025 importerte EU over 140 milliarder kubikkmeter LNG, ifølge den Brussel-baserte tankesmien «Bruegel».
USA var den største leverandøren av LNG til EU og sto for nær 58 prosent av den totale LNG-importen, som ble tredoblet mellom 2021 og 2025.
De største LNG-importørene i EU er Frankrike, Spania, Italia, Nederland og Belgia.
Av disse fem er det Italia og Belgia som er under størst press, på grunn av deres høyere avhengighet av leveranser fra Qatar.
Analyseselskapet «Kpler» anslår at Qatar i fjor sto for rundt 30 prosent av Italias LNG-import og 8 prosent av Belgias.
Frankrike og Spania har derimot bedre tilgang til norsk gass og andre leverandører.
Polen er ikke blant EUs fem største LNG-importører, men 17 prosent av landets gassimport kom fra Qatar i 2025. Det gjør også Polen utsatt for de samme sårbarhetsproblemene.
Belgia kan få det største problemet når det gjelder lagernivåer. Landets gasslagre ligger på rundt 25,5 prosent, under EU-snittet på 30 prosent, noe som gjør det vanskeligere å erstatte bortfall av qatarske volumer.
Italia og Polen er også betydelig eksponert mot qatarsk LNG, men har relativt høyere lagernivåer – på henholdsvis 47 og 50 prosent.
Samlet sett er disse landene mer utsatt for prisvolatilitet når de nå må konkurrere om alternative laster på det globale spotmarkedet.
Baird Langenbrunner, analytiker i «Global Energy Monitor», har advart om at nedstengningen av Qatars LNG-eksportanlegg Ras Laffan kan få stor markedsmessig betydning, ettersom det finnes få umiddelbare alternativer til disse volumene.
EU-landene som forberedte seg
I skarp kontrast fremstår andre EU-land betydelig bedre skjermet fra den aktuelle uroen.
Portugal peker seg spesielt ut. Landet har ikke importert gass fra Midtøsten siden 2020, da en siste, mindre leveranse fra Qatar utgjorde kun 129 000 kubikkmeter.
Ifølge det portugisiske direktoratet for energi og geologi var hovedleverandørene i 2025 Nigeria og USA, med sikre transportkorridorer langt unna Hormuzstredet.
Portugal opprettholder dessuten svært høye lagernivåer, på over 76 prosent, og eksperter mener landet relativt enkelt kan øke importen av amerikansk LNG ved behov.
Også Spania nyter godt av mer diversifiserte forsyningskilder, og landets gasslagre ligger på rundt 56 prosent, noe som gir en komfortabel buffer.
Disse forskjellene i sårbarhet illustrerer hvordan nasjonale energistrategier etter 2022 nå gir svært ulike resultater i møte med en ny krise.
Kortvarige grep løser ikke en langvarig avhengighet
Brussel har signalisert at unionen er klar til å utløse solidaritetsmekanismer dersom situasjonen forverres.
Blant tiltakene som diskuteres, er koordinerte mål for redusert gassetterspørsel, økt felles LNG-innkjøp, midlertidige pristiltak og økonomiske støtteordninger for de hardest rammede medlemslandene.
EU-kommisjonen har understreket at den vil fortsette tett, daglig oppfølging sammen med nasjonale myndigheter, og er forberedt på å hurtigbehandle statsstøtteordninger eller legge til rette for deling av lagre på tvers av landegrensene der det er nødvendig.
Chris Bernkopf, administrerende direktør i «Podero», et Wien-basert selskap som utvikler programvare for energifleksibilitet og samarbeider med store europeiske energiselskaper som «E.ON» og «TotalEnergies», mener – i likhet med mange eksperter – at løsningen er å fremskynde overgangen til fornybar energi.
«Det egentlige problemet var ikke, og er ikke, prissystemet; det er gassavhengigheten som ligger under», – sa Bernkopf.
