Når produksjonsselskapet Particle6 lanserte sin KI-genererte «skuespiller» Tilly Norwood i fjor høst, ble nyvinningen langt fra tatt imot med åpne armer i Hollywood.
«Herregud, vi er ferdige,» sa Golden Globe-vinner Emily Blunt i et intervju med bransjemagasinet Variety. «Kom igjen, byråer, ikke gjør det. Vær så snill å stoppe.»
Particle6 valgte imidlertid å overse Blunts klare oppfordring. I stedet har selskapet gitt ut en musikkvideo med sin KI-figur, til låten «Take the Lead».
Dette er ikke lokketittel. Etter å ha hørt sangen, mener jeg faktisk at det er den verste låten jeg noensinne har hørt.
Jeg var forberedt på at Norwoods musikalske debut skulle minne om «How Was I Supposed to Know?», den KI-genererte sangen som tilskrives den digitale personaen Xania Monet, og som vakte oppsikt da den nådde Billboard-listene innen R&B. Xania Monets KI-genererte musikk er ikke min smak, selv om tekstene angivelig er skrevet av et ekte menneske — personlig foretrekker jeg musikk som kunne eksistert uten et KI-musikkverktøy som Suno. Men Norwoods låt representerer et helt nytt nivå av KI-kringing.
Hele atten personer bidro til videoen til «Take the Lead», blant annet designere, prompt-forfattere og klippere. Likevel handler selve sangen om Tillys utfordringer som KI-generert figur, som blir undervurdert av kritikere fordi de mener hun ikke er menneskelig.
«De sier det ikke er ekte, at det er falskt,» snerrer Norwood mot kameraet. «Men jeg er fortsatt et menneske, ta ikke feil.»
Det er, for å si det forsiktig, ikke sant.
Musikk trenger ikke være gjenkjennelig for alle, men kanskje bør den være gjenkjennelig for i det minste noen. Det mest imponerende med Norwoods sang er hvordan teamet bak KI-figuren har klart å lage en låt om noe som bokstavelig talt ingen mennesker noen gang vil oppleve: følelsen av å bli avvist fordi man er en KI.
Sangen, som låter som en blek kopi av Sara Bareilles, åpner med linjene: «When they talk about me, they don’t see / The human spark, the creativity.» Låten bygger seg opp mens Norwood forsikrer seg selv: «I’m not a puppet, I’m the star.»
Deretter kommer refrenget, der Norwood henvender seg til sine medskuespillere i KI-verdenen:
Actors, it’s time to take the lead
Create the future, plant the seed
Don’t be left out, don’t fall behind
Build your own, and you’ll be free
We can scale, we can grow
Be the creators we’ve always known
It’s the next evolution, can’t you see?
AI’s not the enemy, it’s the key
I videoen vandrer Norwood nedover en korridor i et datasenter, som kanskje er den eneste delen av videoen som er forankret i noe som ligner ærlighet. Når refrenget gjentas med et forutsigbart toneartsskifte, går hun i stedet over en scene og ser ut over et stadion med jublende falske mennesker, som gir henne et ufortjent øyeblikk av «triumf».
Man kan forsøke å hevde at Norwood forsøker å appellere til skuespillere generelt, og ikke bare andre KI-figurer. Men avslutningen etterlater ingen tvil om at dette faktisk er et kamprop fra Tilly til hennes KI-søsken:
Take your power, take the stage
The next evolution is all the rage
Unlock it all, don’t hesitate
AI Actors, we create our fate
Dette trenger vi ikke. Vi trenger ikke musikk fra en KI-persona som henvender seg til andre KI-personaer med en håpefull hymne om å stå sammen for å bevise at dømmende mennesker tar feil.
For tjue år siden ga det innflytelsesrike musikkmagasinet Pitchfork Jet-albumet «Shine On» karakteren 0,0 av 10. I stedet for å skrive en anmeldelse, la de bare inn en video av en ape som urinerer i sin egen munn. Albumet til Jet er ikke uutholdelig dårlig, men Pitchfork-redaktør Scott Plagenhoef forklarte i et intervju i 2024 hvorfor skribentene den gang var så sinte på det.
«Å se at mainstream rockemusikk, som de fleste av oss hadde vokst opp med og var glade i, ble så tung og avskriftspreget, var skuffende,» sa han.
Det er de samme innvendingene kunstnere i dag har mot KI-genererte verk — produksjonene føles hulere og gjentar bare arbeidet til tidligere kunstnere.
«‘Tilly Norwood’ er ikke en skuespiller; det er en figur generert av et dataprogram som er trent på arbeidet til utallige profesjonelle utøvere — uten tillatelse eller kompensasjon,» skrev skuespillerforbundet SAG-AFTRA, som representerer skuespillere, i en uttalelse i fjor høst. «Den har ingen livserfaring å trekke fra, ingen følelser og, ut fra det vi har sett, er publikum ikke interessert i å se datagenerert innhold som ikke har forankring i menneskelig erfaring. Den løser ikke noe ‘problem’ — den skaper problemet med å bruke stjålne prestasjoner for å sette skuespillere ut av arbeid, true levebrødet deres og devaluere menneskelig kunstnerisk uttrykk.»
Mens Jet lot seg inspirere av eldre rockeband for å lage sin «tungrodde og kopierte» musikk, er Tilly Norwood bokstavelig talt avledet fra KI-modeller som ikke kunne eksistert uten treningsdata som teknologiselskaper har hentet fra kunstnere uten deres samtykke.
Jeg mener Pitchfork var for tidlig ute. Tjue år senere har de endelig fått et emne som fortjener en slik dom.
